Øystein Sunde er det nye, norske moro-fenomen. Lambertseter-gutten har annet år på rad gått til topps på platebarometeret – med en vise-LP.

Som en småbablende, frekt smilende kastevind, har Øystein Sunde tumlet inn på den norske underholdnings- og visescene og snudd opp-ned på endel fasttømrede forestillinger om Ola Nordmanns lynne og sans for humor. Selvfølgelig tolererer vi et smil i ny og ne! Gapskratter vi kanskje ikke når Wesensteen løyer på sitt verste og peker nese av alt det rare vi har for oss? Tåler vi ikke en frekkis sånn litt utpå kvelden?

Nå må det gode humøret naturligvis ikke overdrives. Tross alt er det langt mellom folk og mye tung skjebne over landet. Smilet er passende på en revyscene. Vår høytidelige kultur skal dirre av alvor. Og folkekulturen skal gjerne være lettere. Men meningsfylt må den alltid forbli.

Plutselig, uten noe forvarsel, har vi fått kastet på oss og attpåtil nesten godtatt et fenomen som tilsynelatende stadig vekk prøver å sette verdensrekord i uhøytidelighet, som prøver å være akkurat det motsatte av meningsfylt hele tiden. Øystein Sunde, visesangeren fra Lambertseter, er i løpet av de siste par årene blitt en multinasjonal bestseller i LP-klassen med sølv- og gullplater på linje med amerikanske superartister. Hans få TV-opptredener har styrket hans stilling ytterligere, og ennå er det ingen som har tatt avstand fra ham i pressen, selv om innholdet i hans viser er uforskammet muntert ment.

Hvem er så dette fantomet fra blokkenes Lambertseter, denne alltid smilende trubadur som har tatt seg den frihet å spøke med alvorlige ting som pol-kø og Briskeby-trikken? En fanatiker? En misjonær? En forvirret person uten hemninger? Et barn som ikke har lært seg å holde munn i det rette øyeblikk?

Men nei. Intet synes å være mystisk ved den samme Sunde. Hans livshistorie er så almindelig at det ikke nytter å skjule sannheten – han er en ganske vanlig nordmann som vi andre. Enten det nå er et kompliment eller han velger å ta det som en fornærmelse. Han har til og med en viss provinsiell bakgrunn, noe som skyldes et åtte år langt opphold i Odalen. Sin livshistorie skildrer han med lynets hastighet, og påstår at det ikke er noen grunn til å stoppe opp og reflektere over detaljene. Alt er normalt:

– Da jeg ble født, fikk jeg overgangsbillett med NSB til Kongsvingerbanen, for familien skulle flytte til Årnes. Jeg ble med, mot min vilje. Men åtte år senere er jeg på plass i Oslo igjen, i Tigerstaden, mellom Lambertseters skyggefulle høyblokker. Her begynte jeg min musikalske karrière med å nekte å spille piano og blokkfløyte; det var faktisk det verste jeg kunne tenke meg. Derfor meldte jeg meg inn i stedets guttemusikkorps, men som vi husker hadde jeg ingen musikalsk bakgrunn, og hva var da mer naturlig enn å gi meg tamburmajorens stav og la det stå til? Det gjør det fremdeles. Men overalt i samfunnet faller det folk fra, også i de glade skolemusikanters rekker. Lykken sto meg bi, en B-kornett ble ledig. Men også det glapp. Jeg drev det ikke lenger enn til 2. og 3. stemme. Det var instrumentets skyld, helt sikkert.

– Men jeg ga meg ikke, å nei. På skolen skjedde det ting. På sløyden hadde læreren somlet bort instruksjonsboken, men han husket iallfall sånn omtrent hvordan en mandolaika så ut, og en slik bygget jeg. Bare synd han ikke riktig husket dimensjonene. Du skulle sett den mandolaikaen. Største jeg har sett. Men den låt flott. Naboen flyttet ut uka efter.

– På realskolen var det en i klassen som hadde gitar. Vi kom sammen iblant og sang Tom Dooley og noen mindre pene allsang-viser, og så skjedde det ikke noe før shadow-musikken kom til Norge. Men det var til gjengjeld et vendepunkt. Gjengen delte seg i to orkestre, de som kunne spelle i ett, og de som ble igjen i et annet. Gjett hvilket jeg havnet i?

– «The Hitch-Hikers» kalte vi oss i B-orkestret, og vi slet oss gjennom pionértiden i norsk shadow-musikk uten å gjøre inntrykk på noen – helt til det Herrens år 1965, det var det året det var så bratt. Da måtte vi lære oss å synge, for det gjorde «The Beatles» i England. Jeg sang med efter evne. Vi dannet en ny gruppe som vi kalte «Hi Five» og skrålte oss gjennom et folkeviseaktig repertoar med Peter, Paul and Mary som forbilder. Vi ble, og det er jeg ikke lite stolt over, de første norske artistene på CBS. Jeg tror vi solgte noe sånn som 175 singleplater. Det holdt ikke ett sekund.

Mens Sunde trekker pusten og samler seg til foreløpig siste kapitel i sin høydramatiske livshistorie, forsvinner efter all sannsynlighet LP nr. 12000 over en disk. En ny nordmann har da sikret seg et eksemplar av «Det året det var så bratt» og gitt sitt bidrag til en nesten oppsiktsvekkende platesuksess i Norge. For det er ikke hvert år at en norsk artist har maktet å klatre til topps på salgsstatistikkene med en vise-LP. Øystein Sunde har klart det to år på rad, først med «1001 fnatt», og nå med sitt bratte år. Blir det stort brattere nå, kan man snart bruke veien på begge sider, sier Sunde selv.

Hvordan blir man så profet i sitt eget land? For å skjønne det, må man ta med seg de siste årene av livshistorien. For da Øystein slapp ut fra militæret engang i annen halvdel av 60-årene var det atter en gang skjedd noe på musikkfronten. Visen var kommet i skuddet for alvor, og i dens kjølvann fulgte automatisk viseklubbene. En av de mest aktive var Dolphins i Oslo, og hit fant også Øystein veien. Han hadde fot for piggtråd-musikk og bakfot for viser. Men nå oppdaget han at til visen knyttet det seg både entusiasme og miljø, og dermed ble bakfoten fot.

– Jeg var hypp på moroviser, forklarer han selv. – Alle andre var alvorlige og sang «Donna donna». Jeg foretrakk det amerikanerne kaller «talking blues». Det er mest sånne uhøytidelige saker, det. Litt efter litt begynte jeg å skrive viser selv. Det slo an. Folk syntes visst det var fint med noe å le av.

Øystein Sundes viser er sprø. Han assosierer lett med fenomener i tiden, lar ordene hope seg opp efter hverandre i systematisert kaos og utnytter folks manglende evne til å oppfatte meningsinnhold med et avvæpnende smil. Dessuten har han utpreget sans for situasjonskomikk, både når det gjelder elgjegere og striptease-danserinner. På en forvirret måte tar han den norske folkesjelen på kornet uten å være ondskapsfull, men titt og ofte svir det allikevel. Fagfolk i musikkbransjen fremhever helst hans dyktighet. Det er så befriende profesjonelt gjort, heter det seg. Så tilfeldig det enn kan høres så er intet av Sundes musikk tilfeldig. Alt han foretar seg vidner om kunnskap og kritisk sans. Og så er han god til å spille. Kanskje blir det snart en plate med Sunde som instrumentalist. Sunde er beskjeden allikevel.

– Den amerikanske sangeren Roger Miller er en mann jeg har lært meget av. Men mest gærn er jeg som har seilflyvning som hobby. Ikke for det, jeg er medlem av Glåmdalen flyklubb, og eftersom vi bare har ett fly er det ikke noen akutt kollisjonsfare. Fuglehunden døde ifjor, men rifler har vi nok av hjemme. Er’n fra Odalen må’n være jaktminded. Og spør du meg om hvordan jeg lager visene mine, så blir de til på kort tid og på lang tid, det kan man godt si, ja. Men spør du meg hvilken stasjonsvogn som er verdens raskeste kan jeg svare bestemt, det er…

Altså er det ikke lett å følge sporet med Øystein Sunde. Straks han får ferten av noe nytt, et ord, et emne, så bærer det avsted på nytt villspor, og hvem vet, kanskje blir det en vise av det engang? Det nytter ikke å legge seletøy på Øystein Sundes talent. Det er hans største talent.

(Knut Bjørnskau, A-Magasinet 15. januar 1972)