Du må'kke komme her og komme herUtgivelser

Utgivelsesdato: 10. oktober 1994

1994: Spinner Records GTXLP 2014 (LP)
1994: Spinner Records GTXCD 2014 (CD)
1994: Spinner Records GTXMC 2014 (MC)
2003: Spinner Records SRXCD 2014 (CD)

Side A

1. Du må’kke komme her og komme her
2. Hva var det jeg sa
3. Pengeinnsamler’n (En revyvise)
4. Lumbago Boogie
5. Katta til Hansen (En skillingsvise)
6. Trendhopper’n

Side B

1. Regning med gaffel
2. En smule, ikke et helt brød
3. Oslo Maraton
4. Frk. Bibelstripp
5. Rope på Rolf
6. Jeg sprengte TV’n i går

Trivia

Salgstall: 131.000
VG-listen: 31 uker fra uke 43/1994 til uke 22/1995 – oppnådde to førsteplasser

25 CD-er ble nummerert og lagt i stoffpose.

Det ble også trykket 1000 nummererte og signerte LP-er.

Omslaget ble trykket i Sverige, men førsteopplaget ble trukket tilbake på grunn av feiltrykk. Ingen la derimot merke til at det på ryggen av omslaget fortsatt sto «Øystein Sune» da albumet endelig ble sluppet…

Anmeldelser

Aftenposten: Sunde er Sunde, her er det bare å gi seg over. Morsom, herlig, melodiøs, sorgmunter, kort sagt usedvanlig kjekk å ha! Det handler naturligvis om sjefkommentator Øysteins Sundes godmodige mobbeplate «Du må’kke komme her og komme her». Første solo på fem år, altfor lang tid å vente på en samling sanger som så til de grader tar det meste på kornet. Enten han tar for seg roots-musikk, kristne sexbomber, PC’er eller Oslo Maraton. Men Sunde er ikke bare munnrapp og morsom. Blant de 12 sangene på platen er faktisk også ord til ettertanke. Og han har det ikke bare i kjeften. Sunde har det også i fingrene, han er også gitarist og musiker. Derfor er platen i tillegg blitt en samling med mye fin musikk. Mer går det vel ikke an å forlange?

Dagbladet: Den verbale tusenkunstneren Øystein Sunde er tilbake – fem år etter «Kjekt å ha» – med ny plate i velkjent stil: Håndverkere, trendhoppere, idrettsfolk og småkristne snupper får odalsønnens lune vrede kastet over seg. Øystein Sunde skuffer ikke, men han overrasker heller ikke. «Du må’kke komme her og kommer her» er blitt akkurat som ventet: Ordakrobatikk og verbalgymnastikk til et variert musikalsk uttrykk hvor Sundes gitarpicking står sterkt. Her er noen utvalgte låter:

  • «Du må’kke komme her og komme her» er en svingende calypso-sak om jantes evige melding fra vogge til grav at du ikke skal komme her og tro at du er noe.
  • «Lumbago boogie» er i velkjent Sunde-stil; en boogiegammalrocker à la Vazelina Bilopphøggers om at det går an å rocke med hentesveis, gåstol og lumbago.
  • Heller ikke håndverkere går fri. I den sjelfulle og sugende shuffelrockeren «Regninga med gaffel» får de så fakturaen flagrer.
  • Sunde kan sin Django Reinhardt og med hjelp av Hot Club de Norvège har han laget sin «Tanta til Beate»: «En smule, ikke et helt brød» handler om overdrivelser og om å kunne begrense seg.
  • Platas vakreste vise er «Oslo Maraton» om en 73-årings (helt korrekte) iakttakelser og mening om idrettstyranniet.
  • Platas frekkeste «Frk. Bibelstripp» er en frisk galopp om kvartkristne sexy sneller i ten-sing og «vi er negre vi»-kor.

Melodiene er ikke de mest spennede, men rent musikalsk og arrangementmessig er «Du må’kke komme her og komme her» noe av det mest gjennomarbeidete fra Sundes side. Han har fått drahjelp fra Hot Club de Norvège, Hellbillies og en rekke dyktige studiomusikere. Sunde melder friskt, og det er ikke bare skvalagøy i all humoren, men også skarpe iakttakelser og en porsjon lærdom. Noen ganger faller han imidlertid for eget grep. Morsomt, javel – men med en hel plate med den slags virker Sunde ganske rettroende selv.

VG: Øystein Sunde er minst like rappkjefta som før. De fleste av oss får svi, fra rørleggere og parkeringsvakter, til sexy «bibelstrippere» og pengeinnsamlere. Så for de tusener som liker den Sunde’ske humor, er her mye å fryde seg over. Kjekk å ha! Igjen har han klart å ta tak i mange typiske trekk i den norske hverdagen og sette ord på typisk norske ting som vi kjenner oss igjen i, selv om en del av temaene er godt brukt før. Svakheten hos Øystein Sunde denne gangen er at den musikalske drakten – arrangementene og melodiene – ikke er så god hele veien at alle tekster kommer skikkelig til sin rett. Plata er litt ujevn. Litt for ofte går det i samme sporet. Dette har han gjort bedre før. Men dersom du gir deg god tid, så sitter etter hvert mange av låtene bra. Og her er også flere skikkelige Sunde-perler. Høydepunktet er den låten han en lørdagskveld tidligere i år spilte for over en million TV-hjem under utdelingen av Spellemannsprisen, nemlig «Frøken Bibelstripp». Jeg liker Øystein Sunde best når han får opp farta. Og på «Frøken Bibelstripp» synes jeg alt stemmer. Kjapp, snerten pop som det spruter av hele veien. Fengende melodi som gjør at den sitter som et skudd med en gang. Perfekt bilpop! Musikalsk er Øystein Sunde fremdeles et barn av 70-årene, der country, boogie og visesang er de viktigste musikalske virkemidlene. Han kjører på trygge veier. Jeg skulle vel ønske at den bilgale Sunde litt oftere hadde gjørt med klampen i bånn. Men jeg sitter likevel igjen med en ny, god Øystein Sunde-plate, som du ikke behøver å skamme deg for å putte i bilstereoen.