Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Visegutter med egen vri

Norsk visesang er godt representert på VGs Ti på topp denne uken. Øystein Sunde holder fortsatt sin niendeplass fra forrige uke og på plassen foran debuterer Bjørn Morisse.

Begge to tilhører den unge, fremadstormende visegarde som lager sin egen vri på det de fremfører. Hver for seg står de for stilretninger som hittil er ukjente her til lands. Ikke minst Bjørn har skapt debatt med sin norske versjon av Country McDonalds vise «Stille døgn i Clichy» fra den danske filmatiseringen av Henry Millers roman.

Rett-på-sak

Det er absolutt en rett-på-sak-vise hvor intet skjules i dulgte hentydninger. Flere politianmeldelser har rammet platen og den er endog nektet salg i enkelte byer. Men uten reklame har den likevel skaffet seg gjennomslagskraft hos det kjøpende publikum.

– For meg er den et angrep på folks dobbeltmoral. Jeg synes at vi skal kalle ting ved det rette navn. Slik er det i hvert fall i vårt hus. Vår sønn spør og som far kan jeg ikke si annet enn hva de forskjellige ting heter – også om kropper og seksuallivet. Men selv om jeg har spilt inn «Stille døgn i Clichy» og liker den, er ikke visen min egentlige stil og håper å unngå betegnelsen norsk horegutt nummer én. Platen ble til på oppdrag fra produsenten – mer er ikke å si.

– Det er mine egne viser jeg ønsker å arbeide med. Lager i øyeblikket en visebok som kommer på Gyldendal. Ved utgivelsen skal det lages radioprogram og muligens også en LP-plate. En annen ting som er morsomt og som muligens kan gi et resultat, er planer om et album med gamle stev fra bygdesamfunnene. Stev som tidligere ikke er offentliggjort – litt grove i teksten kanskje – men de forefinnes i Universitetsbiblioteket, så da så. De er like gode som Asbjørnsen og Moes ting, og forteller kanskje enda mer om bygdekulturen.

Øystein Sundes «Skreppa mi er bra, esse» er et kraftig ironisk spark til in-kretser. Folk som på død og livet skal henge med i popularitetsjaget – bære de rette klesplagg og ikke minst kunne den rette dialekt og de rette gloser.

– Mange føler seg tråkket på av visen, sier Øystein, og det er også meningen. Dialekten er opprinnelig fra jazzkretser, men er senere adoptert av andre kretser. Club 7 bar i sin tid denne språkdrakten og den følger et tydelig in-mønster.

Visen er skrevet for ungdom og det er i det vesentligste disse som kjøper den også. Den taler jo ungdommens språk og er gjort for at de som kjenner seg igjen skal le av seg selv.

Øystein, som jo egentlig er medlem av Christiania Fusel & Blaagress, er blitt en ettertraktet soloartist. Men det vil ikke si at gruppen er oppløst og han har forlatt den. På platen blir han hjulpet av noe han kaller Postverket. Ifølge Øystein er dette en meget fleksibel betegnelse på omtrent alle musiserende venner han har.

– Et tøyelig begrep, kaller han gruppen. Men lover at Postverket skal stå bak ham flere ganger. I mai er han i gang med et nytt album. Etterfølgeren til «1001 fnatt», men den blir ikke å finne i plateforretningene før til høsten.

(VG 21. april 1971)