Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Christiania Fusel & Blaagress

Tidlig i 1968 finner den da 21 år gamle Øystein Sunde en plate på en Narvesen-kiosk med bilde av to herrer i cowboyhatt. På etiketten står det LP4, og den koster 17,50. Det er «Y’all Come! Bluegrass Humor» med Jim & Jesse & The Virginia Boys. Han går hjem og spiller og øver, for dette er vanvittige saker. Rask bluegrass. Siden renser han stativet for bluegrassplater.

Troppene samles

Dolphins viseklubb holder til i Frisksport-restauranten som ligger i Grensen bak «Malla», og frekventeres av unge, håpefulle visesangere. Øystein Sunde og kameraten Kåre Schanche har lenge tenkt å starte en bluegrass-gruppe. I mellomtiden gjør de en viss suksess som viseduo. Etter en kveld på Dolphins kommer muligheten. Lørdag 17. februar 1968 stenger viseklubben klokken 23 og det er lenge igjen av natten. Øystein, Kåre og kameraten Ole Rotvold trommer sammen til fest hos Øystein på Lambertseter. Ole har vært på Steen & Strøm og truffet to jenter som han har inviterert til festen. Anne Kristiansen og Gerd Gudding kommer 15 år gamle rett fra fiolinrekka i Veslefrikk skolemusikk og inn på Dolphins med et håp om at ingen i hele verden skal finne ut at de spiller fele. Dengang ei. Her skal det spilles, med eller mot deres vilje. I løpet av festen blir de rekruttert og en stor del av korpset er etablert i løpet av søndag 18. februar.

Kari Svendsen spiller banjo og er ett år eldre. Hun sier også ‘ja’. Fredrik Wibe spiller kontrabass og blir headhuntet fra en annen visegruppe som plutselig over natta står uten bassist. Tre unge gutter og jenter skal snart lage norsk musikkhistorie. Uniformer skaffer de hos Doblaug. Gutta kjøper cowboy-busseruller og jentene ordner med rutete maxiskjørt.

Torsdag 22. februar møtes de til første øvelse. Den aller første visen er «Mamma vi’kke ha», og gruppen er dermed stiftet.

Snøfte Smith-musikk

Gruppen kommer som en tornado blant tilhørerne som ikke har hørt stort annet enn Bob Dylan, Cornelis Vreeswijk og annen svensk visesang. De markerer seg som en showgruppe med mye humor og noe ukjent som heter «bluegrass». Truppen er oppsatt med banjo, feler, gitarer, brettar (vaskebrett med strenger) og ompaphon, som er et stativ utstyrt med bært-bært, startpistol, bjeller og ringeklokker. Med dette som utgangspunkt spiller de noe de selv karakteriserer som blågress-musikk, hentet fra et nybyggerstrøk i USA hvor det ble påstått at det vokste blått gress. Jo mer det minner om Snøfte Smith, jo bedre!

Den første tiden har ikke gruppen noe navn og blir under sin debut på «Store-Dolphins» i Frimurerlogen søndag 31. mars presentert som «Gerd, Anne, Kari, Kåre, Fredrik og Øystein». Repertoaret er tynt og består i hovedsak av tre sanger: «Mamma vi’kke ha», «Kjerringa klipte geitebukken sin» og «Salty Dog Blues». I løpet av våren kommer nye sanger til og den nye gruppen begynner å opptre mot betaling. Første spillejobb er lørdag 27. april på Club Chez Nous som holder til på Bristol Inn. Honoraret lyder på 240 kroner.

Fra tid til annen ringer NRKs Svein Erik Børja til Dolphins’ primus motor Ole Hauki for å høre om det er noe nytt på visefronten. Torsdag 18. april 1968 er intet unntak. Hauki forteller entusiastisk om blågressgruppen, og setter Kåre Schanche i kontakt med Børja. Samme kveld dukker Børja opp hos Sunde på Lambertseter mens gruppen øver. Etter én låt er Børja sikker. Han tilbyr gruppen å være med i det som er NRKs eneste pop-program, «Pop Corn». Lørdag 27. april tar hele kostebinderiet turen til Studio 19 for å spille inn playback-båndet. Mandag 29. april går med til kameraøvelser.

Barnet døpes

Opptaket til «Pop Corn» skal foregå i Centralteateret tirsdag 30. april og siste kvelden øver gruppen hjemme hos Kåre på Lambertseter. Men man går nødig ut i Kringkastingen uten et skikkelig navn, og gode råd er dyre. Til Svein Erik Børja har de hele tiden sagt at de kaller seg «Kongeriket Noriges Bluegrass Band». Forslag som «Bluegrass Nuts», «Øysteins blågressgruppe» og «Øystein og låvestormerne» forkastes også fort.

De tar telefonen og ringer til Hartvig Kiran. Om han kan hjelpe de med et navn på gruppen? Det er lite å hente hos Kiran, så de ringer til Ivar Medaas. Heller ikke her henger de gode forslag løst. En telefonsamtale med Yukon Gjelseth fører heller ikke fram. Så får unge Schanche en idé. De slår et nytt telefonnummer. «Hallo, det er hos Kjell Aukrust. Ja? Kall dere Fuselgutta!» kommer det fra forfatteren, tegneren og humoristen. De takker for hjelpen, men det er jo tre jenter med i korpset også. Øystein foreslår at ordet «Blaagress» bør være med i navnet. Sammen med Aukrusts forslag kan det vel bli «Fusel & Blaagress»? Eller hva?

Neste dag tar de T-banen ned til byen. Det blir ikke vekslet mange ord på turen, for det tenkes og det tenkes. På Grønland stasjon ser de en stor reklame for Christiania Bank og Kreditkasse, og da er navnet endelig komplett. «Christiania Fusel & Blaagress» skal barnet hete, og de ankommer Centralteateret klokken 9 som avtalt. Nå er det bare én utfordring igjen, og det er at programmet skal presenteres av Miss Norge-kandidatene og at hun som skal presentere dem har pugget fornavnene deres. Hun får nærmest sjokk når de sier hva gruppen nå heter. Hun snubler forferdelig under opptaket. Det gjør forresten de fleste av kandidatene, så programmet må tas opp to ganger. Under programmet spiller de med blant andre Claes-Göran Hedenström, Dag Spantells gruppe «Happie» og Peter Greens «Fleetwood Mac».

Torsdag 2. mai spiller de konsert hos «Håløyg-laget», men teksten til annonsen som trykkes i Aftenposten skrives før det endelige navnet er klart, og de presenteres dermed som «Øystein og låvestormerne». «Pop Corn» med Christiania Fusel & Blaagress-innslaget sendes på NRK fredag 3. mai 1968. Samme kveld holder de konsert på Bikuben, men blir i Dagbladets annonse presentert som «Christiania Susel & Blaagress».

Hektisk turnévirksomhet

Blågress-gruppen har vært på Kringkastingen og er dermed på alles lepper. Dagen etter TV-sendingen reiser de til Drammen og holder konsert midt på torget sammen med andre visekunstnere fra Dolphins. Hele Drammen har sett på NRK kvelden i forveien og torget koker. På kvelden spiller de på Capodasten Jazzklubb.

Selveste platedirektør Arne Bendiksen ser monn i den viltre gjengen. Tirsdag 7. mai samler han en rekke visesangere fra Dolphins til sitt studio i Oslo for å lage en Dolphins-plate. Christiania Fusel & Blaagress spiller inn «Steinbekken» og «Company’s Comin’».

Torsdag 30. mai spiller de på Studentersamfundets visefestival på Studenterkroa i Oslo. Repertoaret er nå utvidet, og de spiller «Salty Dog Blues», «Springtime in the Mountains», «Don’t Say Goodbye», «Old Joe Clarke», «Hawaiisk krigssang» og «Steinbekken». Uken etter blir de kontaktet av Olaf Kleveland, som formidler en spillejobb på blomsterutstillingen «Form & Flora» ved Vigelandsmuseet. Der spiller de torsdag 6. juni og blir kontaktet av impresario Bror Mauritz-Hansen, som forgjeves forsøker å få gruppen inn i sin stall.

Lørdag 8. juni spiller de på arrangementet Laurdagsklubben for Bygdelagssamskipnaden i Oslo, før de igjen er klare for opptreden i NRK. Fredag 14. juni deltar de i radioprogrammet «Lørdagskveld i Store Studio», som blir sendt dagen etter. Hele fem viser får de med i programmet, deriblant «Old Joe Clarke», «Kjerringa klipte geitebukken sin» og «Don’t Say Goodbye». I en anmeldelse i VG får både de og radioprogrammet dårlig kritikk. Torsdag 27. juni er det igjen opptreden på Studenterkroa. De spiller «Dear Old Dixie» og «Company’s Comin’», og spiller «Dear Old Dixie» en gang til som ekstranummer som svar på publikums entusiastiske applaus.

På langtur

Rett før sommerferien får Kåre telefon fra Randi Hultin. Hultin er impresario og jobber som jazzkritiker i Dagbladet. Mannen hennes, Tor Hultin, er jazzpianist og arrangerer jamsessions med besøkende storheter som Count Basie, Dizzy Gillespie og Stan Getz. Fru Hultin var til stede under konserten på Studenterkroa i juni, og inviterer blågress-gruppen hjem i hagen sin. Hun liker musikken til Christiania Fusel & Blaagress så godt at hun introduserer dem for styrelederen i Molde Jazzfestival, Otto Chr. Sættem jr, eller «Kikkan» blant venner. De får beskjed om at de skal spille i Molde i begynnelsen av august. Kari er riktignok bortreist på ferie i Jugoslavia sammen med foreldrene sine, men de andre regner med at hun er tilbake i god tid til Moldefestivalen. De takker dermed ja til tilbudet.

Så kommer det plutselig beskjed fra Molde jazzfestival: Christiania Fusel & Blaagress-konserten er framskyndet til søndag 28. juli! Gode råd er dyre, for nå gjelder det å få tak i Kari, som er et eller annet sted i Jugoslavia. De vet imidlertid at faren hennes jobber i Tandberg og at de er i bryllup hos en venn av hennes far. De forfatter et brev og gjør et forsøk på å sende det gjennom Tandbergsystemet. Deretter venter de i spenning. Vil Kari få brevet? Og vil hun i tilfelle rekke hjem i tide? Torsdag 25. juli dukker Kari opp i Oslo.

Påfølgende lørdag samles de på Oslo Ø og setter seg på dagtoget nordover for å delta på Moldes åttende jazzfestival. I løpet av en stemningsfull strekning mellom hovedstaden og Åndalsnes øver de på klassikeren «Dear Old Dixie». Lillebjørn Nilsen er med som støttekontakt og groupie, og foreslår at de døper melodien om til «Rauma-banen».

Etter en halvannen times busstur fra Åndalsnes til Molde ankommer de Parkhotellet sent på kvelden. Øystein og Kari utnevnes til romansvarlige for henholdsvis guttene og jentene. Kari stusser på om hun skal sjekke seg inn som musiker, men velger til slutt å titulere seg som «muskelmann».

Dagen etter er det søndag og tid for å møte pressen. Den kvinnelige journalisten fra Sunnmørsposten lokker med seg hele bøtteballetten ut i Molde-elva for en fotoseanse, og der blir de stående og holde konsert for nysgjerrige forbipasserende mens fotografen gjør sitt. Der står også en litt betuttet bussjåfør som er hellig overbevist om at den oppsiktsvekkende sekstetten tusket med seg gardinsnorene hans fra bussturen mellom Åndalsnes og Molde kvelden før. Ensemblet tar beskyldningen med ro, kikker nedover nybyggerklærne sine, og mener å forstå hvorfor mistanken faller akkurat på dem.

Senere på kvelden står de på scenen i Moldes nye rådhus, som ble innviet to år tidligere. Øystein spiller «Fire melk og Dagbla’ for i går», Kari spiller et par solopartier, og deretter spiller hele gruppen samlet. Etter konserten spiller de med på en jam på Alexandra ut i de små timer før de går og legger seg. Dagen etter tar de nattoget hjem igjen.

Samme mandag står følgende å lese i Romsdals Budstikke: «Gruppen innfridde langt på vei forventningene. Riktignok ble deres siste avdeling kanskje i lengste laget. Kari Svendsen var et uhyre sjarmerende bekjentskap. Øystein Sunde viste også gode takter, men det kan sies om gruppen generelt og Sunde spesielt at en står overfor talenter som ennå ikke står i full blomst.»

Offer for storpolitikken

Vel hjemme står flere spilleoppdrag og venter på dem. Første oppdrag er Skjeberg folkehøyskole søndag 4. august. Her er det seminar i regi av Nasjonalkomiteen for internasjonalt ungdomsarbeid, og ungdom fra en hel rekke nasjoner har møtt opp. Deriblant en tsjekkoslovak, som viser interesse for musikken deres. Om de kan tenke seg spillejobber i Tsjekkoslovakia? Christiania Fusel & Blaagress ser for seg et internasjonalt gjennombrudd når de tar farvel med tsjekkeren, som lover å ta kontakt når han kommer hjem.

I mellomtiden blir det mer fjernsyn. Onsdag 7. august opptrer de på Hågen Ringnes sitt program «Onsdagskvelden» og får utbetalt 150 kroner hver i honorar. Lørdag 17. august blir de sendt til Lillehammer av Odd Grythe for å spille på Lillehammerdagene.

Natt til onsdag 21. august går drømmen om utlandet i vasken. Den natten går 16 sovjetiske, tre polske, to østtyske, to ungarske og én bulgarsk divisjon inn i Tsjekkoslovakia og invaderer landet. Her blir det ikke farbar vei for vestlig, munter bluegrassmusikk på lange tider.

Det er derfor intet annet å gjøre enn å fortsette suksessen i gamlelandet. Helgen 24. og 25. august er det Drammensdagene, selvsagt med Christiania Fusel & Blaagress til stede. Lørdag 31. august har de spillejobb på landsbrukshøyskolen på Ås, men Gerd må kaste inn håndkleet i siste liten på grunn av sykdom. Hva nå? De kan ikke kalle seg «Christiania Fusel & Blaagress uten Gerd». Men løsningen er nærliggende: Lillebjørn Nilsen er en habil felespiller og trer inn som stedfortreder for Gerd under konserten.

Den første platen

Suksessen vil ingen ende ta, og sensommeren byr på interesse blant tre plateselskap. Tirsdag 10. september 1968 går de imidlertid inn i Roger Arnhoff studio for å begynne innspillingen av singlen «Det kjem nok betre tider/Mamma vi’kke ha» for NOR-DISC. Gruppen spiller uten fast kontrakt, men får 38 øre per solgte eksemplar. Det blir ansett som meget bra. Samme dag spiller de nok en gang på Studenterkroa.

Deretter følger konsert for Røde Kors i Horten (13. september), Biafra-aften på Munch-museet (18. september), Manglerud skole (26. september), Club 7 (10. oktober), Samfundet i Trondheim (11. oktober), Bondeungdomslaget (12. oktober), Eikeli skole (14. oktober), Highbrows at Bristol (26. oktober), Sykepleierskolen (30. oktober), Holtet skole (8. november), på russekro (12. november) og Voksen skole (21. november).

Torsdag 5. desember 1968 møter de igjen opp hos NRK. Vidar Lønn-Arnesen har ringt til Øystein og spurt om gruppen ønsker å spille i radioprogrammet «Western Saloon». I programmet, som sendes 7. desember, spiller de «Salty Dog Blues», «Company’s Comin’» og «Rauma-banen». Årets siste opptreden blir på juleforestillingen i foredragssalen på Deichman fredag 20. desember.

De begynner 1969 der de slapp året før, og spiller konsert på Sem kretsfengsel og Berg arbeidsskole torsdag 16. januar. Dagen etter spiller de på Asker gymnas, før de spiller på Giganten fritidsklubb i Lillestrøm mandag 20. januar. Så følger Club 68 (29. januar), Raufoss (30. januar) og Moss gymnas (4. februar). I mellomtiden har den nye platen deres solgt nærmere 300 eksemplarer, altså godt over Øysteins målsetting som var «sponplaten for 91 solgte eksemplarer»!

Et hektisk år

Turneen fortsetter med Nordstrandhallen (9. februar), Ås ungdomsskole (11. februar), Lillestrøm gymnas (12. februar), Ole Bull-kinoen i Bergen (15. februar), Blinderen (21. februar), Løten og Sørskogbygda (22. februar), Bristol Inn (3. mars), Samfunnshallen (12. mars), Høland samfunnshus (23. mars), Club 7 (27. mars), Drammen (20. april) og Folkets Hus (23. april).

Sommeren 1969 slutter Kari i gruppen for å begynne for seg selv. Anne tar dermed over banjospillingen. Samfunnssalen får besøk 1. juni, 11. juni spiller de for «Russen -69» med påfølgende oppslag i VG og Studenterkro avlegges nok et besøk 19. juni. Mandag 26. juni opptrer de i fjernsynsprogrammet «St. Hans-aften fra Kongsvinger», før de igjen drar til NRK for å gjøre opptak for Ungdommens radioavis 30. juni og 1. juli. Opptaket sendes søndagene 13., 20. og 27. juli.

6. september er det mer spilling på Bygdelagssamskipnadens «Laurdagsklubben». Samme kveld spiller de på Youngstorget for Arbeiderpartiets valgfinale. Mer fjernsyn blir det når de deltar i NRKs direktesendte program «TV-9» 22. november.

Oppløst og vedtatt

8. februar 1970 spiller de i Universitetsaulaen i Oslo, og det er tid for å kaste inn håndkleet for nok et medlem av originalbesetningen. Kåre Schanche slutter i gruppen på sommeren for å iføre seg Kongens klær, og Wiggo Elisenberg overtar gitaren.

Samtidig gjør Øystein Sunde alvor av planene om å styrke sin satsning på solo-karrieren. Fra våren og utover sommeren har han gått inn og ut av Arne Bendiksens lydstudio og spilt inn låtene som sammen skal utgjøre hans første solo-album, «1001 fnatt». Platen slippes samme høst.

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at konsert-arrangørene booker Christiania Fusel & Blaagress for å få artisten Øystein Sunde for en rimelig penge. Fusel blir mest som et backing-band å regne. Dette, og hensynet til Sundes tidkrevende satsning på solo-karrieren, medvirker til at gruppen går mot oppløsning.

Men først skal de gi ut langspillplate! I 1971 går Øystein Sunde, Anne Elisenberg, Wiggo Elisenberg, Fredrik Wibe og Einar Mjølsnes i Rosenborg Studios med sine instrumenter for å spille inn Christiania Fusel & Blaagress’ klassiske repertoar. Albumet «Som varmt hvetebrød i tørt gress» slippes på Philips-etiketten sommeren 1972, og blir liggende på VG-listen i 17 uker. Tidlig i 1973 kommer også singlene «Ola Olsen/Fanitullen» og «Rauma-banen/Gamle-Eriks drøm», og dermed er et kort, men betydelig kapittel i musikkhistorien avsluttet.

Etterspill

Men helt stille blir det ikke fra orkesteret. Fra tid til annen samles den gamle vennegjengen til lystig samspill, om anledningen byr seg. I 1975 spiller de på Munch-museet under et Dolphins-jubileum. 24. mai 1978 markerer de sitt 10-årsjubileum med en konsert på Park hotell i Drammen. Noen markering av 20-årsjubileet blir det ikke, men 6. juni 1990 blir de igjen samlet for å spille på Gleng-festivalen i Sarpsborg.

I 1993 kommer en helt ny innspilling! I forbindelse med CD-utgivelsen av albumet «Som varmt hvetebrød i tørt gress», går Øystein Sunde, Kåre Schanche, Anne Elisenberg, Fredrik Wibe og Gerd Gudding i Major studio 13. mars og spiller inn den gamle Fusel-slageren «Svigermor kommer». Låten blir bonus-spor på CD-versjonen av albumet. I forbindelse med plate-lanseringen stiller gruppen også opp i Vidar Lønn-Arnesens tv-program «Da Capo!», som sendes på NRK 30. mars.

30-årsjubileet blir behørig markert med konsert på Viseklubben Josefine i Oslo 18. februar 1998.

I 2008 har Christiania Fusel & Blaagress 40-årsjubileum. Det markeres først med en opptreden under Ula vel- og båthavnforenings SMULA-arrangement 18. juli, før de opptrer under Risør bluegrassfestival påfølgende dag.

Sommeren 2015 mistet vi Gerd Gudding, og høsten 2017 mistet vi Anne Elisenberg og Fredrik Wibe. Vi kommer for alltid til å savne dem.