Gresset var fremdeles grønt, men himmelen var blå. Likeså Molde-elva hvor Christiania Fusel & Blaagress holdt en liten formiddagskonsert i går.

Tilskuerne strømmet til og satte tydeligvis pris på den muntre underholdningen. Alle unntatt den bøse fyren fra et buss-selskap som påsto at gruppen hadde stjålet en gardinsnor fra bussen. Ensemblet tok beskyldningen med ro, kikket nedover nybyggerklærne sine, og mente å forstå hvorfor mistanken falt akkurat på dem. Det er humor i den muntre sekstetten, og det er humør i den glade musikken de spiller. «Folkesang på over-gear», har en amerikansk visesanger kalt stilen.

– Vi spiller i en slags Hilly-billy, men forsøker å gjøre den norsk, forklarer gruppens leder og far, Øystein Sunde.

– I nybyggertiden var det jo mange norske felespillere som utviklet «Bluegrass-stilen», så vi mente vi har rett til det. Betegnelsen stammer fra et distrikt i Kentucky der det vokser blått gress.

– Hvorfor «Fusel»?

– Det står for alt det andre rare vi serverer. Alt som minner om Snøfte Smith, show og ballader, tull og tøys. Dermed er vi ikke knyttet til noen bestemt stil. Vi spiller ikke til dans, med mindre du kan «Square Dance». Det svinger som på låven i nybyggertiden.

For å få frem alle de rare låtene, trakterer de unge musikantene (fra 16 til 22 år) banjo, to feler, to gitarer, bass, brettar (vaskebrett med strenger), og ompaphon, som er et stativ utstyrt med bært-bært, startpistol, bjeller og ringeklokker. På konserten i går kveld hadde de også med kam og vannfløyte. Gruppen virker uhyre samspilt til tross for at den ble sammensnekret ved påsketider. Fødested var «Dolphins», og siden er det blitt opptredener på Studenterkroa i Oslo, i «Pop Corn» i TV og på forskjellige bygdelag.

– I statene finnes masse av «bluegrass», svarer Øystein, – og det er også mange norske låter som kan serveres i vår stil. Vi synger amerikansk og norsk, og aller helst nynorsk. Det smeller mer!

(Romsdals Budstikke 29. juli 1968)