Meget i sløydUtgivelser

Utgivelsesdato: 1. september 2008

2008: Spinner Records SRXCD 2019 (CD)
2015: Spinner Records SRXLP 2027 (LP)

Side A

1. Sånn er’e bare
2. Det var i -68
3. Han hadde båt
4. Å få dagen til å gå
5. Sitter her og har det på G
6. Springar etter mere øl (i form etter Grete Roede)

Side B

1. Det står skrevet i grøfta
2. Sett deg i armkroken min
3. Dobbeltsidig tape
4. Plopp
5. Kom, da!
6. Sentralbord-sangen

Trivia

Anmeldelser

DAGBLADET v/ Fredrik Wandrup

Det kan argumenteres for at CD-en «Kjekt å ha» (1989) er Øystein Sundes musikalsk mest fullendte. Det ble spilt inn i Nashville med musikere som Jerry Douglas på dobro, Béla Fleck på banjo og Mark O’Connor på gitar. Pluss Sunde selvsagt, en av Norges mest virtouse gitarister. Resultatet var et countryalbum i særklasse, en slags innfrielse av løftene som lå i Sundes 60-tallsprosjekt «Christiania Fusel & Blaagress».

Denne plata er lagd i forlengelsen av «Kjekt å ha», men med norske musikere. Terje Kinn på banjo, Stein Bull-Hansen på mandolin, Øystein Fosshagen på fele, Knut Hem på dobro og «Knerten» Kamfjord på bass gjør alle en faglig sterk innsats på dette albumet. Sunde løfter hatten til tradisjonene med egne versjoner av den tradisjonelle «Sitting on top of the world» og «Rolling in my sweet baby’s arms» av legendariske Lester Flatt, kjent som parhest med Earl Scruggs, en duo Sunde så live for over 40 år siden.

Mange av hans egne sanger går i samme stil og innbyr til lekre solopartier. Bluegrass er på mange måter rootsmusikalsk jazz, med stort spillerom for improvisasjoner.

De fleste av tekstene holder høy kvalitet. «Han hadde båt» er en stilsikker fortelling om en turbokapitalistisk kriminell, bygd inn i en ramme av klokkeslett, som et symbol på tidspress også kalt «logistikk». Låta byr også på en hommage til de to store i norsk viseverden, Vidar Sandbeck («Pengegaloppen») og Alf Prøysen («Julekveldsvise»).

Den mer tenksomme Sunde kommer fram i «Det står skrevet i grøfta» og «Plopp». I «Springar etter mere øl» får vi Sunde på sitt mest surrealistiske i formuleringer som denne: «… da nyser du, og så nyser jeg / jeg vet ikke hva det kommer ratt- / kjelke har jeg hatt siden folen var et føll, / jeg tar en springar etter mere øl». Meget pluss, både i tekst og musikk.

2. september 2008. Terningkast 5


ØSTLENDINGEN v/ Geir Hovensjø

I avslutningen «Sentralbordsangen» om vår tids telefonhelvete går det blant annet slik:

TAST 1! Hvis alt er i orden hos Dem. Tast 2! Hvis tast 3 er større enn tast 5. TAST 5! Så får De vår support i Zaire. Tast 9! Hvis du syns en liten banjo-solo er bedre.

… og så kommer selvsagt en djevelsk forrykende solo, før NSB-helvetet får sitt:

Vi skal til Hamar … Hakadal? Ikke i helvete … vil De reise den ellevte?

Men før Sunde forlater plata tar han hevn og legger inn på sin egen telefonsvarer:

Hvis dine ører henger ned – tast 1. Skal det være no’ mer før vi stenger – tast 2. Skarruværra, virruværra brumunddøl – tast 8.

… og så videre. Så morsomt at jeg lo og gråt helt spontant første gang jeg hørte det. Det er dete som er Sunde. Han er en observatør som ser og hører alle de latterlige detaljene som styrer vårt hverdagsliv, setter ord på dem, eller finner opp nye ord.

Dette vet vi alle. Men «Meget i sløyd» betyr likevel noe nytt, på en gammeldags måte. Den amerikanske bluegrass-musikken var med allerede i hans Christiania Fusel & Blaagress i 1968, og 40 år (!) senere tar han det helt ut. Kremen av norske strengesprintere river alt som tenkes kan ut av banjo, gitarer, mandolin, ståbass og fele, det tyter en enorm musikalitet ut fra hele greia. Det kan gå heidundrandes fort, men likevel helt behersket, hvis behersket betyr å beherske. Oppå dette kan Sundes sang og tekster framføres på en vennlig og tilbakelent måte. Fordi poengene ikke trenger poengteres, er de desto lettere å bli med på.

Det er en så fin stemning i lydbildet. Sunde, bandet, koringen … alt gir en tettpakket, intim helhet. Tekstene leker om hva bikkja finner av kontaktannonser ved å lukte i grøfta, om livet som ikke ble helt slik man trodde i 1968, om den veltende rike båteieren (der Sunde sneier innom både «Pengegaloppen» og «Julekveldsvisa»). Sunde har aldri vært bedre, og hvis du ikke trur det, kan du møte opp på Tynset eller Elverum (svartebørs-billett trengs visst) senere i måneden og høre ham i levandes live.

2. september 2008. Terningkast 6


ADRESSEAVISEN v/ Terje Eidsvåg

Øystein Sunde gjør bluegrass med stil, men er bedre med strengene enn ordene.

Øystein Sunde har siden starten vært en underkjent norsk countrypionér. I «supergruppa» Christiania Fusel & Blaagress spilte han bluegrass før selv musikkinteresserte nordmenn flest visste hva bluegrass var. På «Meget i sløyd» har han samlet et formidabelt norsk bluegrassband og laget sin musikalsk sett mest vitale plate på mange år.

Brorparten av materialet er hentet fra forestillingen «Sånn er’e bare». To fine fornorskinger av amerikanske klassikere bidrar til at «Meget i sløyd» blir litt mer enn ei grei revyplate med eminent strengelek. «Sitter her og har det på G» («Sittin’ on top of the world») og «Sett deg i armkroken min» («Roll in my sweet baby’s arms») gjør det lett å ønske seg at Sunde hadde tatt den litt lenger ut som låtskriver innen bluegrass selv også.

De fleste sangene på «Meget i sløyd» er nemlig typisk Sunde. Elegant, rappkjefta ordlek om modernitetens forbannelse og da særlig halt som har med data å gjøre. Det er fikst og poengtert, men mangler mye av inderligheten som god bluegrass også ofte har. Nesten bare når han skriver om bikkja, i «Det står skrevet i grøfta», tar han fram de varme, såre tonene som kjennetegner få, men mange av de beste sangene til Sunde.

Gammeldans-raljeringa i «Springar etter mer øl» fungerer kanskje på scenen, men blir fort Sunde på sitt mest slitsomme på plate. «Dobbeltsidig tape» er et musikalsk ordkløveri Sunde har gjort bedre før, det samme gjelder «Sentralbordsangen». Musikalsk svinger det hele veien, og med et forrykende norsk bluegrassensemble, er det synd ikke Sunde byr litt mer på seg selv som tekstforfatter.

2. september 2008. Terningkast 4