Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Rause karer

Når Jonas Fjeld i sin niende oppsetning av romjulskonserten i Drammens Teater velger seg sin gamle venn Øystein Sunde som gjest, genererer det automatisk et sug av forventninger. Og med løs humor om akevitt, å navigere seg til og fra Konnerud, ungdommens begeistring for Gretsch-gitarer, Sunde som hundepasser, veistandarden på Vestlandet, og publikums tiltakende mangel på hårvekst som gjenskapte Melkeveien (sett fra scenen), var det mye løs jakke hele konserten gjennom.

Den litt uforberedte stilen kledte de gamle kompisene. De spilte i går kveld sammen for første gang på 25 år, og fortsetter i kveld og to kvelder til. Når man er så store artister hver for seg som Øystein Sunde og Jonas Fjeld, er det lett å snuble i hverandre, men denne romjulskonserten bød på to rause karer som lot spontaniteten og vennskapet råde.

Jonas Fjeld var så anspent da han startet konserten bak pianoet med nydelige «Drammen i Regn» at han spilte feil et par ganger. Og Sunde glemte både tekstsekvenser og hvor han skulle inn i showet underveis. Hadde de vært fotballspillere på det norske landslaget og glemt så mye av sine arbeidsoppgaver så hadde det blitt ydmykelse på spillerbørsen, men i denne settingen brukte de sine feiltrinn til å lage mer moro ut av konserten.

Du kunne se under konserten at de av og til strevde med å ro seg i land etter spontane morsomheter og kommentarer til den andre. Og så endte det opp med trampeklapp og to rause karer som omfavnet hverandre helt til slutt.

Med Birger Mistereggen på diverse perkusjon, trommekasser og til og med munnharpe, Finn Tore Tokle på bass og Knut Hem på slide/dobro, hadde de et like impulsivt musikalsk mannskap. Å se måten disse karene tilnærmer seg melodiene på, sitter opp og lytter et par akkorder, og så legger inn raffinert spill som om de hadde spilt disse sangene et titalls ganger før er imponerende. Spesielt Drammens-vennen Knut Hem
fra Ringerike kledte opp flere av sangene med sin dobro liggende i fanget og nydelige stemninger. «Hun kom som en engel» ble et par hakk nydeligere takket være han, og da de rullet av gårde som det reneste Union Station (Alison Krauss band) på Fjelds røffe «Willy rir i kveld» med Knut på dobro og Øystein Sunde på banjo var det virkelig musikalsk magi oppe på scenen.

Denne konserten huskes dog ikke mest for sin musikalske magi, selv om Øystein Sunde gang på gang viste hvilken eminent gitarist han er sammen med Jonas Fjeld. Vi talte tross alt 15 gitarer på scenen før konserten startet! Nei det jeg husker best og likte denne konserten veldig godt for, var den kameratslige tonen og humoren mellom Øystein Sunde og Jonas Fjeld. De fant hverandre som bare gamle venner kan, og da de avsluttet som dansende rockegitarister i den tidlige 60-talls skolen var det både utstudert og glimrende utført med Gretsch-gitarer.

Den nesten to timer langt forestillingen gikk i grunnen så altfor fort! Selv om det godt voksne publikumet ikke lot seg rive helt av stolsetet var det åpenbart at smilene ikke var påklistret og at blandingen av Sunde og Fjeld-klassikere, så ulike som de er, falt i smak. Sunde sang om «Ståle Krapyl», politimenn i sivil, seg selv som hundepasser og «Frøken Bibelstripp». Spesielt morsomt var det når han mimret som den gitaristen han er, over Arthur Smiths gitarboogie, som han hørte på radio på 50-tallet og som forandret livet hans, og Chet Atkins.

Jonas Fjeld var best når han fremførte den nye «Stein Ove», tilegnet Stein Ove Bergs minne og ment for den kommende skiven med Fjeld og Chathamgutta, og den rocka sekvensen med «Willy rir i kveld» og «Texas Jensen». Det var en flott konsert der punktum med «Engler i sneen» nesten ble for opplagt og lite magisk i forhold til mye av det andre showet hadde å tilby. Men jeg vil nok si at Legen og Pasienten, som de kalte seg en gang på 80-tallet, hadde en resept som kom ut som et høydepunkt i Fjelds romjulsserie. Det er bare å sikre seg restbilletter til siste ekstrakonsert om de fins og stemme lattermusklene!

(Johnny Andreassen, Drammens Tidende 28. desember 2008)