Det var i en periode under Trondheimspremieren på «Ja takk begge deler» at undertegnede tenkte at det var underlig hvor sterkt Halvdan Sivertsen fikk dominere denne forestillingen.

Du vet omtrent hva du får, men da vet du sikkert også at du kommer til storkose deg med dette showet – som er mye mer enn halvparten av Gitarkameratene.

Det var før Øystein Sunde fikk dra sitt verbale solonummer – en gnistrende alternativ innføring i sagatid i Nidarosdomen og indianerhøvdinger dressert av Helge Ingstad. Uavgjort, konstaterte vi da, etter at Sivertsen en stund tidligere hadde eid Olavshallen med engelsk-norske historier om hverdagsliv i bratte jordbruksbygder i Vestlandet.

De er morsomme ja. Og det var en periode under den første av syv utsolgte kvelder i Olavshallen at undertegnede tenkte at dette showet er det endelige beviset på klisjeen om dette er to menn som er desidert morsomst mellom låtene.

For selv om det som ble spilt var både småvittig og melodiøst og fint og greit, så gjorde det ikke særlig inntrykk. Det var mer som avslapningsøvelser mellom verbalinnslagene.

Og litt sånn blir nok totalinntrykket også, men det kommer det en del låter etter hvert som både er skikkelig fengende, blant annet rapen om kysthelten Sverre og avslutningshyllesten til et plekter. Og de dyktige musikerne duoen har med seg, med gitarist Børge Pettersen Øverleir i spissen får lov gi litt musikalsk tyngde og nyanserikdom til det herlig lettbeinte showet de to gitarkameratene legger opp til.

«Ja takk, begge deler» er et show som har vært spilt veldig lenge. Duoen klarer likevel gjennom store deler av forestillingen å gi inntrykk av at hverandres kommentarer var avlevert på sparket – slik at showet ikke helt mister spontant preg. De fleste vil kjenne igjen noen ting fra før. Ikke minst de som opplevde Halvdan på samme scene for noen uker siden. Men det er ingen grunn til å fortvile av den grunn.

Øystein Sunde er fortsatt den rappkjefta satirikeren og den lynraske gitaristen, mens Sivertsen stadig er den satiriske gitaristen og lynsraske vokalisten. Eller noe sånt. De fleste låter de har på programmet vil være lite kjente for de fleste – så kommer de mest kjente slagerne i potpurrier. De leker seg med hverandre karrierer, uten å bli for selvopptatte.

Og de leker seg med sine – og publikums liv. Her går det 50-årskriser, skilsmisser, hentesveiser – det meste som hører hverdagslivet til litt mer enn voksen ungdom til. Det er jo ikke bare at Sunde og Sivertsen bare er opptatt av slike ting når de har rundet 50. De vet at å spille på gjenkjennelsen av sitt publikum.

Øystein Sunde og Halvdan Sivertsen eldes med sitt publikum. Noe som for så vidt må være langt, langt bedre enn å eldes uten publikum.

(Ole Jacob Hoel, Adresseavisen 2. januar 2000)