Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Ordakrobatikk på snublekurs

Godt show i kjent Sunde-stil, men med ti tommeltotter i teksthukommelsen.

Øystein Sunde er en artist av det slaget som sjarmerer sitt publikum bare ved å stå der og smile, la latteren som gurgler nede i halsen et sted, krype opp og ut i rommet med total smitteeffekt på omgivelsene.

Det er umulig å ikke le med Øystein Sunde, og særlig lett er det når han småsnakker mellom sangnumrene, og tilsynelatende plutselig husker noe han må fortelle. Det er når han ikke husker sine egne sangtekster at stemningen synker noen hakk, og når det skjer gang på gang blir det ganske mange hakk av det.

Et noe lavere tempo kunne hjulpet ham til å henge med i svingene, så han slapp å få svingdøren i trynet på premièren.

Sunde er en ordspilloppmaker, en som har gitt det norske folk flere ordspill å leke med enn noen annen. I dette showet er det kanskje ikke så mange nye ordspill, men han spiller likevel på nye strenger – de melankolske strengene som vibrerer sterkere med årene. Man brøler til sine barn at de må dempe musikken, og får til svar at «det var dingenerasjon som oppfant rock’n’roll», og man opplever å følge sine foreldre til graven.

Kontrastene som oppstår når man nærmer seg Seniorsaken, formes av Øystein Sunde på en både poetisk og opprørsk måte. Det vil si: Formen er den samme velkjente, med maurtuen av ord som myldrer rundt i vanvittige rim og skrudde sammenhenger, men innholdet endrer seg.

Sunde fornyer seg innenfor de rammene publikum elsker, og mer kan vi ikke forlange – når teksten er på plass. Avvæpnende er det når han må ta på seg briller for å lese jukselappene som er klebet på alle hans gitarer.

Hverdagsfilosofi

Alt Sundes stoff er hentet fra hverdagslivets sfære, enten det dreier seg om ting som er kjekt å ha – i kjelleren – som röhmertopf, espressomaskin, m.m., eller det er filosofering omkring nedlagte postkontor, svensketrafikk, fartskontrollene som nå har karakter av innsamlingsaksjon, eller erfaringer med håndverkere på badet, de som aldri har tid til å gjøre arbeidet ordentlig, men alltid har tid til å gjøre det om igjen. I «Trekkfugl på hjul» skildrer han bobilinvasjonen fra Osnabrück og omegn, og han tar livet av «den myke mann» en gang for alle. Et lite golfstev: «-han rådde greenen åleine» blir nok en evergreen. Sagaen om Harald Jordfreser som tok med tre svensker og fire illebefinner på tokt til Gardarike, er en fulltreffer, men i et par av sine sanger går Sunde nå på tomgang.

Godt støttet av utmerkede musikere – Olaf Kamfjord, Stein Bull-Hansen, Knut Hem og pianisten Olga Konkova som i et solonummer kaster seg over alle genre fra klaverkonserten og ragtime til Count Basie (hun spiller som Sunde synger, i skeive rytmer og overraskende rykk og napp) – spiller Sunde selv så det ryker av strengene, også når han parodierer sine visevenner. Så hvis han nå bare kunne lære seg teksten…

(Mona Levin, Aftenposten 13. september 2002)