Øystein Sunde er tilbake på Dizzie Showteater med gitarsprell og nye ordspillopper. Denne gang i smoking med kor og orkester, det blir bare ikke show av slikt. Men selvfølgelig en helaften for Sunde-fans, og da helst av det overbærende slaget.

Det aller beste ved Øystein Sunde som sceneartist, må være humøret. Det er så smittsomt at man humrer med og nesten ikke oppdager verken griseriet i grisevitsene eller småkynismen i de utallige anekdotene. Og denne gang lar han smella gå i hundre og vel så det. Må vel det, for dette nye showet, i den grad en snakkesalig visekveld med korister og orkester som fyller scenen mens solisten står på stedet hvil bak mikrofonen kan kalles show, det har ingen bærende idé. Holder det? Så vidt.

Sundes eget musikalske og verbale talent, assosiasjonsfantasi og spilleglede kan ingen ta fra ham.

Her er mange nye numre, det alvorlige «Ute var det sol» som handler om å miste noen som har stått en aller nærmest, gjør han akkurat så ærlig og personlig som det er. Og samtidig viser han en ny og rik side av seg selv. Ellers er det mye tullball og slentrende rampestreker akkurat sånt vi er vant til å forbinde med en av våre beste gitarkamerater.

Men plutselig er Sunde best på russisk! Det sørger overskuddsfenomenet Olga Konkova for ved pianoet når hun fullstendig overtar hans «Bleieskiftarbeider». Uten tvil kveldens beste solonummer.

På premieren var hovedpersonen selv oppsiktsvekkende ukonsentrert, nesten ikke et nummer gikk uten stopp underveis. «Litt slaff i leffa», for øvrig tittelen på finalenummeret, er en ting, men surr er surr og ikke show. Sterk støtte av orkesteret på scenen, som også er befolket med to unge korister showkostymert av Cårejånni Enderud har Sunde fått. Men hva med en instruktør og en koreograf og en idé og en dramaturg? Det hadde både Øystein Sunde og vi fortjent.

(Annette Mürer, Dagbladet 13. september 2002)