Tenk om Fred Astaire hadde spelt gittar! Da hadde det vært to av dem, men så ekvilibristisk elegant som Øystein Sunde mestrer alle sin intrikate sprang i språk og på streng, kan han gjerne danse alene hele sommernatta igjennom.

Ferievarianten av supershowet «Så hatten passer» avviker kanskje ikke mye, om noe, fra Øystein Sundes Oslo-premiere for 150 forestillinger siden. Den som leter etter slitasje, kan bare holde seg på hytta og surne i stillhet. For Sommer-Sunde er et stabilt høytrykk hvor han enn befinner seg.

Hans musikalske munterhet bærer bølger av glede som publikum i Tønsberg hiver seg på uten forbehold.

Farlig morsom

Gutten er blitt tilnærmet middelaldrende, hans lekne observasjoner fanger inn fenomener som «Frøken Bibelstrip» og Oslo Maraton, men også midtlivskriser av ymse slag. («Jeg fridde til min fraskilte kone og fikk nei. Hun trodde jeg bare var ute etter pengene mine.») Og det er når han forlater sin verbale gymnas-gymnastikk, at Øystein Sunde blir farlig morsom.

Det er mange som får så hatten passer i dette showet, Sunde er en skarp kritiker.

Det er nesten synd at lekelysten avsporer ham, for du mer enn aner hvilke våpen han kunne tatt i bruk hvis han ble skikkelig sinna.

Kjedelige kostymer

Sammen med sin Radioballett, musikerne Einar Hagerup, Johnny Sareussen, Henryk Lysyak og Åge Westgårdsrønningen og de tre korjentene Yvonne Algrøy, Maja Neeraas og Karin Fremstad, er Øystein Sunde høy i hatten i Tønsberg.

Musikalsk og verbalt er dette førsteklasses underholdning. Som sceneshow er det hjelpeløst monotont og amatøraktig. Det er heller ingen regi og ingen koreografiske korrektiv. Scenisk redder Christian Egemars elegante scenebilde kvelden, kostymene kan umulig bli kjedeligere. Det er synd.

Særlig når Sunde selv stråler som han gjør.

(Anette Mürer, Dagbladet 28. juni 1996)