Øystein Sunde synger reiseruten i telefon fra Skarnes: «Nede på stasjonen. Tidlig en morgen. Det var det året det var så bratt. Har du husket matpakke? Toget går fra 8. spor. Konduktøren skal ikke ha driks. Toget går. Kjøp vafler på Årnes. Og bytt til motorvogn. Vogna går til Kongsvinger, som har kinesisk restaurant. Oh Pekingand før du din sprø glans har tapt. Vær forsiktig med geværet. Bak tredje høl i hekken sitter jeg. Eller elgen.»

ALT stemte. Øystein satt på en bjerkestubbe foran et rødt stabbur og lekte med et modellfly. Bleieskiftarbeideren hadde frivakt.

Han sa hei og morn. Resten forsvant i barten.

ODALEN skal jo være tungsinnets dal. Ifølge Sigurd Hoel. Odalens andre store sønn, Lars Jacob Krogh, har forsøkt å rette opp noe av det dystre inntrykk. Det gjør Øystein Sunde også. Med større hell.

Lille Øystein ble født med overgangsbillett til Kongsvingerbanen. Årnes stasjon, 3 minutters opphold. Vaffelbytte. Nei, jeg mener togbytte. Åtte år gammel kom han til Lambertseter. På oppkrav. Nå er han flyttet tilbake til Odalen og er sofabonde med utsikt til egen maisåker. Kona Gudrun bygget huset. Hun er snekker.

Gudrun snekrer og Øystein snakker. Trodde jeg. Det er ikke sant. Gudrun snakker like mye morsomt. Dessuten har hun ikke bygget huset alene, men helt sikkert alle dørene og innendørs trapper. Og hun tok svennebrev da hun var i åttende måned. Det er vitnefast.

NOEN ryddig samtale blir det ikke. Men mange tykke skiver ferskt brød med ost og pølse og nye skiver og «nå har vi ikke mer brød igjen, og hvem henter Turid i barnehaven? «.

Det er alltid bratt hos familien Sunde.

– Disken kjøpte jeg i motehuset Molstad i Oslo, sier Gudrun og peker på slagbenken i hvitt og gull og glass med skrivebordsskuffer på vrangen. Jeg var inne for å kjøpe ny kjole til en premiere, og så skulle Molstad modernisere og hadde utsalg av inventar. Så jeg slo til meg speil og skap og disk fra modellavdelingen, og måtte leie henger til bilen for å kjøre alt hjem til Skarnes. Øystein sa at jeg var passe gærn, men det var han som kjøpte den gamle frisørstolen.

– I Langesund. Lengre vei, istemmer Sunde. Det var Tor Erik Gunstrøms skyld. Han hadde en sånn stol som var innmari ålreit, og sånn en stol skulle jeg gjerne ha. Sa jeg. Og så ringte Gunstrøm dagen efter og sa at han hadde spora opp en kar i Langesund som hadde en frisørstol, og så durte jeg ned og henta den. Og nå stårn i kroken.

– Og der sitter du når Gudrun stusser barten?

– Kona bruker høvel, flirer Sunde. Hun er jo snekker.

– Hva foregår det inne i hodet på deg når du skaper alle disse frekke, festlige og uforferdede visene?

ØYSTEIN spiller nydelig forundret. Han skriver bare om det han opplever. Ellers blir det gærnt. Hvis jeg husker «Bruktbilsamban» på hans siste LP, så har det seg slik at det er to måter å få sambafeeling på. Den ene måten er å reise til Rio. Den andre å kjøre en 1971 Dodge Challenger på råtten bygdevei.

– Jeg har prøvd begge metoder, sier Sunde, og jeg kan forsikre deg at det koster det samme. Og når jeg synger at jeg er min egen bestefar, så er det vel slik vi føler oss alle sammen en gang imellom. I hvert fall når du hører Odd Børretzen morgenkåsere i radio. Da står du opp med det gærne benet først, og horoskopet er dystert med depresjoner i kø og du får fiskeben i halsen og det er langt frem til at sykehustjenesten er på private hender. Men her på Skarnes har vi tatt opp all maisen fra egen åker og forvellet den og puttet fryseren full så vi slipper å spise barkebrød til vinteren.

Sier Sunde. Og biler til barnehaven for å hente 3årige Turid. Så gjør han ikke noe gæli den tiden, konstaterer Gudrun, som alltid er med på notene, og lever lykkelig i ekteskap med Øystein og modellfly og verktøykasser med 12 volts batterier og elgkjøtt fra svigerfar i fryseren.

DET mest normale er huset, som ligger lubbent og trygt i utkanten av tunet på bondegården hvor moren vokste opp. Selv tilbragte han de første barneår på Årnes med piano og blokkfløyte, før familien flyttet til Lambertseter, den første drabantbyen i Oslo. Da var Øystein 8 år. Men erindrer ikke at han ble mobbet. Han var stor og sterk og rødhåret, men noen kvalifikasjoner utover det erindrer han ikke.

På realskolen var det en i klassen som hadde gitar, og gutta sang Tom Dooley og mindre sømmelige allsangviser. Og så kom Shadowmusikken til Norge. Himmelen fikk stjerner. Livet ble meningsfylt. Hva mer fra utklippsboken? Dolphins med Lillebjørn Nilsen og Lillekari Svendsen med banjo. Øystein hadde fot for piggtrådmusikk og bakfot for viser. Og plutselig ble han allemannseie.

Artium og verneplikt i flyvåpenet. På egne ben som artist på heltid. Glagutten med gitar og banjo og selvkomponerte viser. Småbablende frekk med sans for poenger og bisarr situasjonskomikk. Efterhvert også scenevant og ypperlig medspiller i Dizzie Tunes og andre revysammenhenger. Rødhåret trubadur med jernhard arbeidsdisiplin som tar seg av de nære ting.

SOM «Bleieskiftarbeideren» . Visen går igjen i P1 og P2 og Nitimen. Og takk for det.

– Det er mer Gudruns enn min sang. Sukker Sunde. Hun tar bleiestøyten når jeg sitter og er kreativ. Det er et finere ord for å jobbe. Men det er klart at jeg skifter pakning på Torbjørn. «Kom igjen, gutt, » sier han. Ettåringen løfter sitt rødlokkede hode og ser på pappa med uutgrunnelig blått blikk. Så begir de seg opp i annenetasje til badet. Far og sønn, Sunde.

PLATEARBEIDER Sunde holder til i kjelleren hvor han har studio og mixebord med 16 spor. I dette virvar av trommer og gitarer og hardingfele med rosemalt lokk lever også filmstjerner fra 40 og 50årene i helfigur. Fra gulv til tak. Minnenes melodi for hele slanten.

– Det er liksom her jeg jobber, sier Øystein. – Hit går jeg i landflyktighet. Hvis jeg ikke gjemmer meg bort på Hadeland eller i Vestfold. Jeg kan ikke jobbe med familien rundt meg. Kanskje kunne jeg få til noe nattestider. Men jeg liker å sove, og har ikke lakenskrekk som Lillebjørn. Han bruker natta til å jobbe. Noen viser kommer liksom av seg sjæl, andre sitter så langt inne at du må ta dem med tang eller keisersnitt.

– Hvor langt inn i fremtiden planlegger du livet ditt?

– Du skal få et år i morra. Ta en maiskolbe og hils til gamle Østbanen. Elgen er på sporet.

JODA, på sin forvirrede måte tar Sunde den norske folkesjelen på kornet.

(Rie Bistrup, Aftenposten 27. oktober 1984)