Vi har tatt av ved første vei til venstre efter broen over Glomma, fulgt jernbanelinjen og svingt inn i tredje «høl i granhekken» på Skarnes. Der bor Øystein Sunde med en kone, to barn, tre syke og syv oppegående modellfly og forbereder seg til NM i storfly på Pellestova i Gudbrandsdalen denne helgen. Trodde vi.

Vi har tatt av ved første vei til venstre efter broen over Glomma, fulgt jernbanelinjen og svingt inn i tredje «høl i granhekken» på Skarnes. Der bor Øystein Sunde med en kone, to barn, tre syke og syv oppegående modellfly og forbereder seg til NM i storfly på Pellestova i Gudbrandsdalen denne helgen. Trodde vi.

Men så hører vi flittig støvsugerbrumming gjennom en åpen dør. Han står ikke på hodet i hobbyrommet, kroket over silkepapir og snekkerlim. Sunde forbarmer seg frodig over støv og smuler mens ungene er ute av huset.

– Kom igjen, roper han, slår av bråkmaker’n, rydder sofaen for dukker og byr på kaffe, mens han vitser om kona som skulle til Molstad for å kjøpe klær på salg og kom hjem med disken. Årgangsmapper med flyblader kommer på bordet, kaffekopper skyves til side og Sunde blar og peker, peker og blar.

I rykk og napp

– Det mest sneisne er en dobbeltdekker. En med nisylindra stjernemotor – en Byron Beach Staggering. Hvis jeg vinner i tipping (han tipper ikke), skal jeg kjøpe det, sukker han efter å ha regnet ut hva det koster. Han snakker seg varm. Munnen går som en foss.

– Det begynte på et hotellrom efter en spillejobb med Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik. Vi snakka om hva vi dreiv med som guttunger, og om hvor gøy det var med modellfly. Eftersom spillejobben hadde innbragt et pent honorar, besluttet vi at alle skulle oppsøke en hobbyforretning når vi kom hjem, forteller han. Det var i 1973. Siden den gang har mange spillepenger gått med til modellfly. Hvor mange kroner eller timer han har spandert på hobbyen, vil han ikke ha oversikt over, men familien er foreløbig ikke jaget på flukt av galskapen.

– Det går i rykk og napp. Det har hendt at jeg har holdt fingrene fra fatet i et helt år.

Rett i pløgsla

– Da Lillebjørn og Finn og jeg omsider kom hjem, dro jeg sporenstreks og kjøpte en balsamodell med glødehodemotor og fire styrefunksjoner. Og tok flyet ut på plenen fluksens.

Første gang skar det tvers over riksveien og havna rett i pløgsla (jordet) på den andre siden. Men det landa jo mykt, så det gikk an å reparere. Andre gangen datt begge vingene av i en dobbel Lutz. Da jeg så vingene dale som høstløv, glemte jeg å sette motoren i fri, og flykroppen raste mot kvisthaugen med fullt gasspådrag. Halve flyet ble mos, ler han.

– Det er når flyet snur og kommer mot deg, at det oppstår styrevanskeligheter for nybegynnere. Du må tenke motsatt. Fort.

Men det er enkelt med balsatre. Du skjærer vekk fliser, limer og skjøter. Så har du ny leke. Det er viktig for dem som har lyst til å begynne, at de ikke lar seg lure til å kjøpe dyr hyllevare. Det betyr ingenting om ikke flyet ser lekkert ut, bare det er enkelt å håndtere. Jeg meldte meg fort inn i modellflyklubben Cirrus, og fikk mange gode råd underveis. Det gjelder å snu på hobbykrona.

Sirlig uorden

– Jeg har ordnet meg slik at gutta i bandet deler interessen. Både trommisen og gitaristen har flydilla. Og halve moroa er å prate om det. Sunde viser endelig vei ned i kjelleren. Forbi støvsugeren, som blir føyset unna, og inn i verkstedet.

Der er det sirlig uorden. På gulvet flyter ungenes trefly sammen med ubestemmelig skrotbalsa. Men verktøyet henger på veggen på nøye opptegnet plass. Over arbeidsbenken har Sunde installert avtrekksvifte. – En venn av meg ble allergisk mot løsemidler, det er ingen spøk. Her henger tørkerull hendig til. – Uvurderlig. Små skuffer og barnematglass er stappfulle av skruer og stifter i alle fasonger. Under benken har han tape og krympepapir og hjul og propeller og bensinslanger og maling i små bokser. På hyllene ligger balsaflak i hauger og tegninger i ruller og «detskaljegbyggeengang»fly. Her er høvelbenk og dreieskive og elektrisk løvsag og elektrobor og drill. Og en metalldreiebenk. Fra hyllen skuler tre engstelige pilothoder ned på Sunde, som leter efter en balsaflis til en storglisende fyr som trenger sigar.

Kjekt å ha

– Men nå har jeg støvsugd og ryddet så fælt at nå finner jeg ingenting, stønner han, og løfter frem en sak som ligner en papirklype. – Den er kjekk å ha. Vi har en klubb som heter «kjekkåhaklubben». For å bli medlem må du ha kjøpt noe du egentlig ikke trenger, som er litt for dyrt, men som er kjekt å ha. Mitt medlemskap er basert på den metalldreiebenken. Den har jeg hatt i seks år. En venn av meg har brukt den én gang. Jeg aldri. Men den er kjekk å ha. Balsaflisen havner i klemmen og blir malt til sigar.

– Vi var på spillejobb i Trondheim, satt på hotellrommet og nøt matkvoten. Jeg hadde tatt med en amerikansk verktøykatalog der betalingsmiddelet er Visakort. Så satt vi der da og pekte: Den er kjekk å ha, og den er kjekk å ha. Og den veldig kjekk å ha . . , og sendte inn bestilling fort, før vi fikk ombestemt oss. Derfor har jeg en krokodilleklemme.

Fisketur

Et fly frister en utrygg tilværelse på gulvet. Propellen på en Thunderbolt er brukket, og der hjulene skulle sitte, gaper et åpent sår i isoporen. – Ja, uff. Jeg fløy skoa av det flyet en gang jeg skulle prøve touch and go. Det deisa i bakken, ble touch and go go.

Nå driver han mest med seilfly. Det gjeveste er et SB 10 med et vingespenn på fire meter.

– Enten flyr jeg på hang, fra en fjellskrent eller et annet sted der luften har oppdrift, eller det dras opp med motorfly eller elektrisk vinsj. Å ha flyet der oppe mens man leter efter termikk er som å være på fisketur. Finner du den og har flyet oppe i 10 minutter, er følelsen sikkert lik den som fiskeren har når en feit laks sitter på kroken. Det gjelder å utnytte luftdraget og holde seg oppe lengst mulig.

Denne gangen starter rabalderet på Pellestova igjen. Iår er det 20årsjubileum for flystevnet og norgesmesteskap i storfly. Minimum 3,75 meter i vingespenn skal modellene ha. Øystein Sunde reiser opp til Gudbrandsdalen med seks fly stablet inni og oppå bilen. Han har egen kasse på biltaket, der nesten hele hobbyrommet har fått plass. Demonterte vinger får såvidt rom oppunder taket når de hviler på sladrespeilet. Med nesen i sky hele helgen får Øystein Sunde en fin avkobling fra tekstjobbing foran Chat Noirrevy til høsten.

(Anne Elin Tollerud, Aftenposten 18. juni 1988)