Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Sammen er de dynamitt

Først var det en fleip, så ble det en idé. Snart var det en realitet. En øvingsperiode, en konsert som ble en konsert som ble en konsertturné, som ble et langt engasjement på Humla i Oslo, som ble konsertLP og som nå også er TVprogram. Det dreier seg om et overskuddsfenomen, et samarbeide etablerte kolleger imellom. Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde greier seg alle bra hver for seg. Men tanken oppsto altså, tenk hva vi kunne være sammen…

Og det viste seg å være dynamitt. Hver og en av de fire tok med seg det beste fra sitt repertoar, og i samspillet dem imellom oppsto noe mer enn summen av de fire talentene. Vi fikk en dokumentasjon av «norsk underholdning på norsk» på sitt beste. I en utsatt tid, ja nesten i en kampsituasjon, fikk vi se hva norske underholdere makter å utrette på sitt morsmål. Uansett Sky Channel, MTV og annen utenlandsk TV- og musikkpåvirkning, viste det seg at norsk er best på norsk. Vi siterer Aftenpostens anmelder av konserten til de fire i Konserthuset i Oslo:

Høytidsstund

«Seansen i Konserthuset igår kveld ble en høytidsstund for tilhengere av norsk populærmusikk på norsk, og for dem som bare liker en god låt. De fire visesangerne har et hav av godt materiale å velge fra, og vi fikk noe mer enn hver enkelt artists standardbidrag. De fire sto frem som et band, som en kameratgjeng, som medsammensvorne, som gjøglere.

– Norsk er et fint sprog, selv om vi ikke helt kan bli enige om hvordan det uttalels, sa Oslogutten og tittet bort på bergenseren, nordlendingen og østlendingen. Men det var ikke verre enn av Lillebjørn og Sivertsen sang kor på kav bergensk for Jan Eggum i sangen «Tre er en for mye».

Visesangere er ikke bare visesangere. Spennvidden var formidabel. Eggum var den «seriøse kunstneren», Øystein Sunde var «humoristen», Sivertsen var «aktivisten», Lillebjørn var den «koselige» landsfaderen» og alle var litt av hvert. Det gikk om hverandre uten at hver enkelt artists profil ble «forkludert». Og mottagelsen var likedan over hele landet. Sjelden har konsertartister fått en så samstemmig hyldest fra kritikerkorps og publikum. Ballade Det virker naturlig å trekke en parallell med forrige gang norske visesangere involverte seg i et utfordrende samarbeide. Dengang het de «Ballade», og de impliserte av Lars Klevstrand, Åse Kleveland, Birgitte Grimstad og den eneste som også er med nå, Lillebjørn Nilsen. «Ballade» fant man også på konserter, plater og i TVprogrammer. Og en solid demonstrasjon av hva norsk visekunst kan, hvilken bredde de behersker når de slår sine kombinerte talenter sammen.

Dagens fire aktører lurte lenge på hva de skulle kalle seg. Ja, de hadde ikke engang bestemt seg da de dro ut på turné. Men underveis er de blitt Gitarkameratene. Andre vurderte forslag, som «Fire vise menn», falt. Fordi dette ikke bare er et korstog for norsk sprog, norsk kultur og norsk hverdag, men også for kassegitaren. Opptil flere av de fire er meget habile gitarister. Bare gled dere til gitarduellen mellom Lillebjørn og Øystein Sunde i Lillebjørns «Tanta te Beate». Nokså langt fra standard tregreps visesang. «Det var alvor, det var skjemt, det var musikk, det var samhørighet, det var norsk underholdning på sitt beste», konkluderte vi med i vår anmeldelse. Lørdag 4. mars får vi seg om fjernsynsteamet har greid å fange den samme opplevelse i deres opptak av konserten i Tromsø.

(Tor Marcussen, A-Magasinet 4. mars 1989)