Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Sundes samlerier

Dorullholder med radio og telefon, metalldreiebenk og sprøytepistol med kompressor – Øystein Sunde har alt dette. Men han har aldri brukt det. Uansett, det kan være «kjekt å ha». Imidlertid synes han ikke at det er like kjekt at nordmenn har forakt for norsk kultur.

«Kjekt å ha» heter Øystein Sundes (42) ellevte visittkort. Den 25. august kommer den fra Slagerfabrikken. Nok en gang har Sunde grepet fatt i det mest typiske ved den gjennomsnittlige norske kvinne og mann.

– Oppbevaringsmani av verktøy og hermetikk er typisk for vår foreldregenerasjon. Man skulle være selvforsynt og være i beredskap i tilfelle uår og krig.

– Jovisst har jeg isbitmaskin. Han kniser selvironisk.

– Fikk den på 40årsdagen. Vel, den kan jo være kjekk å ha. Om enn ikke på NordNorgeturné i september med Jonas Fjeld og Olav «Knerten» Kamfjord. Øystein Sunde har raskere enn noen annen sunget seg inn i nordmenns hjerter med sin folkelige humor. På norsk. Han blir varm i barten når han engasjerer seg til prat om hva som skjer på den (mangelfulle?) norske kulturfronten.

– Vi synes ikke at vår kultur er noe. Vi ler av den. Selv om norsk kultur og norske folkemusikktradisjoner lever, dog ikke i mediene. Eftersom NRK er et monopol, burde de jo ta vare på norske artister, men neida, der er det lettere for utenlandske popartister å slippe til. Sunde trekker pusten, understreker at han selv ikke føler seg forurettet på noen måte. Men meninger har han. Om pressefolk f.eks. Låten «Smi mens liket er varmt» er ikke nådig mot løssalgspressens umoralske journalister.

– Hvor står Øystein Sunde i det norske kulturbildet?

– Jeg synger ikke rock som alle er så opptatt av, synger ikke på engelsk som alle er så opptatt av, går ikke på hippe plasser som alle er så opptatt av. Jeg står nok litt på siden. Men alle vet jo hvem jeg er. Norge er blitt vant til meg. Jeg er blitt en del av inventaret, ler han, og legger ironisk til at når man ikke er ute og tuter med de hippeste, blir man heller ikke særlig interessant for hippe journalister. Og du har vel hørt om BlankePannersPremiéreReportasjer, humrer han – linselusene som prøver å tilstrebe seg en plass i blitzlyset.

– Hva synes Sunde om kulturdebatten i anledning OL på Lillehammer?

– Det er jo ganske utrolig at man tenker å invitere hun Tina og han Jackson når vi for én gangs skyld kan vise frem norsk kultur. Musikk er et internasjonalt sprog, men norsk er det ikke. Jeg synes vi burde bruke norsk musikk med tradisjoner under OL. Og fanfaren fra 1952 er fabelaktig, bruk støvkluten på den, sier Øystein Sunde.

Spør forøvrig om Sunde er blitt intervjuet av nærradioer, og han blunker og smiler helt uutholdelig lurt.

– Jovisst, og det arter seg slik: – Øystein Sunde, tjo hei, si noe morsomt, da, haha, heisan, og syng en kjapp en, da . . . Den rødlige barten kroer seg, det gikk med nærradioene som han hadde fryktet. Mange av de unge, kjekke mikrofonslukerne er mest opptatt av selv å komme på lufta, og har ikke peiling på journalistikk.

– Når jeg møter noen av disse kjekkabassene, blir jeg helt sedat, ramler bakover i stolen og klarer omtrent ikke å få frem en gurglelyd.

(Olga Stokke, Aftenposten 22. august 1989)