Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Øystein Sunde kjekk å ha

– Hæpp! tenker vi, for inn fra høyre kommer sjefen. I dus dress og med enda dusere øyne kommer sjefen for landets glade musikalske vanvidd, for de varme lik, og for de kjekkeste ting å ha. Platen som er spilt inn i USA og gitt ut i Norge, passerer 60 000 solgte idet han svinger inn døren, er det rart drosjesjåføren hojer og vi hæpper, her er det ikke mye sidromp. . . Og så setter Øystein Sunde seg ned og begynner å snakke om norsk folkemusikk.

Men først bestiller han fisk. Han har kjørt helt fra Skarnes og tåken lå skamløs og forsinket ham noe, men det er tross alt bedre enn å reise til Nashville.

– Jeg gikk til akupunktøren og fikk ham til å sette en mengde nåler, og så drakk jeg meg over. Det er ikke så moro å fly.

– Men hvorfor skulle du absolutt spille inn plate i Nashville?

– Jeg skulle jo ikke det absolutt. Men det er klart at det hadde vært moro å spille bluegrass med de store gutta, og da min venn Jonas Fjeld skulle bo der en stund, inviterte han meg på besøk, og hvorfor ikke undersøke når du først er her, sa han, og da visste jo jeg akkurat hvem jeg ønsket meg:

Mark O’Connor på mandolin og fele, Bela Fleck på banjo og Jerry Douglas på dobro. Jeg dro tilbake til gamlelandet og ventet. På melding om at det faktisk ordnet seg! Da var det å ta frem den store idéesken. Jeg hadde ikke noe stoff klart. Vissheten om at de store gutta skulle spelle gjorde at det krampet seg litt med skrivingen og jeg skrek til meg selv mange ganger: «Nå fårru se å konsentrere deg, gutt!» Før kunne jeg reise på hotell noen dager for å få fred, men nå er det TV på rommet overalt, jeg kan ikke ha det. Til slutt fant jeg Toten Hotell uten TV på rommet. «Kjekt å ha» holdt jeg på med i månedsvis, det var vanskelig å velge hva jeg skulle ha med. Folk kom og fortalte den ene ville historien efter den andre om nyanskaffelser som var kjekke å ha.

Så langt i dette fiskemåltidet, som hele tiden løper parallelt så å si, må Øystein Sunde nå bruke den underlig knivaktige skjeen som ligger lengst til høyre, for innhenting av sitronsaus. Og se om han ikke håndterer dette kjekke redskap så lett som ingenting, samtidig som han er tilbake i Nashville igjen. Medbringende bluegrassfoten, Einar Mjølsnes med hardingfele, norsk folkemusikk og inspirasjon fra Ivar Medaas. Han er kommet til at norsk folkemusikk skal møte amerikansk. Dermed fikk han «en musikalsk julaften han sent skal lete lenge efter». Julestemning ga det også å se halvparten av Everly Brothers, Don Everly, henge rundt der hvor de spiste lunsj. » Helt vanlig mann der nere.» Det er ikke dét at man skal henge seg opp i salgstall. Men når denne herren med rød bart beveger 60 000 nordmenn avsted for å kjøpe en LP med nådeløse innslag av norsk folkemusikk og regelrett alle versene på Anne Knutsdotter, da er det man fristes til å se under barten.

– Vi skal på død og liv importere andre folks folkemusikk. Arrangere sambakurs og greier – det er sikkert moro med samba og karneval og sånt en gang, men når hver norsk bygd holder sambasseminar for å lære det ordentlig, da er det jo aldeles latterlig! Opp i kommunestyret og saker. Tenk om folk i Brasil skulle si at nei nå må vi jamen få inn noe norsk folkemusikk her, karneval i Rio med Telemarksbunad og hallingkast.

– Ja, men det svinger jo sånn av samba.

– Joda, men det gjør folkemusikken her i landet også. Da tar jeg med gammaldans og Titanofestival og det hele. Jeg gjør det. Den folkemusikkhalvtimen vi har fått servert i radio har vært en slags sur medisin, nó trangreier hver søndag. Og det er ikke rart, for der har de alltid putta ei pute under foten til felespilleren så det ikke skulle høres at han trampet takten. Men foten er jo trommeslagerens hans, setter du ei pute under så skjønner du ikke bakfrem på slåtten!

Da jeg kom på Landskappleiken i 1969, fikk jeg en ahaopplevelse. Og da felespilleren vår i «Christiania Fusel og Blaagræs» sluttet, kom Einar Mjølsnes inn med hardingfela. Vi arrangerte for gitar, elbass og trommer – og gjorde «Fanitullen». Den ble på en måte et gjennombrudd. Dessverre ble «Fusel» oppløst like efter.

Da Øystein Sunde var åtte år flyttet han fra Skarnes til Lambertseter. Han drømte hverken om å bli musiker eller artist eller revystjerne eller låtskriver eller tekstforfatter eller bleieskiftarbeider eller gitarkamerat eller sjef for intelligent musikalsk humor i Norge, han skulle bli sivilingeniør.

– Trúkke det går an å bestemme seg for å bli det jeg er blitt, sier han og kan ha rett i at en passende stillingsannonse ville sett artig ut.

– Jeg begynte å spille gitar da jeg var 14. Det var på den tia det var et Shadowband i hvert hus. Lillesøsteren min hørte på jazz og Miles Davis, jeg skjønte ikke et dugg, jeg hørte på The Shadows. Spelte hele tia, jeg betraktet det ikke som øving. Det var bare morsomt, morsomt å stadig finne nye utfordringer. Men jeg skulle jo bli sivilingeniør og begynte efterhvert på Schous Tekniske Institutt.

Der var det en håpløs professor som skrev uvesentligheter på tavlen med liten skrift om hvem som hadde oppfunnet kruttet når og hvor, og overlot til oss å løse de kompliserte ligningene. Plutselig oppdaget jeg hva jeg kunne bruke de doble kjemitimene til, jeg begynte på «Jaktprat» («Det var en dag i august ifjor. . .»). Neste dobbelttime skrev jeg den ferdig, satt med en osteklokke over hue og skrev. Så spelte jeg den på viseklubben Dolphins om kvelden. Reiv ned brakka! Jeg syntes sjæl den var ganske morsom, men ikke så morsom. Folk skreik. Det var den første store opplevelsen av noe jeg selv hadde skrevet.

– Og Schous Tekniske Institutt?

– Professoren strøk meg midt i skoleåret. Det haddén ikke lov til, men han hadde fått Kongens fortjenstmedalje og da var det ikke så lett å ta ham, måtte isåfall gå til rettssak. Så jeg forlot Schous.

– Hva sa mamma og pappa til at unge Øystein kastet seg uti det usikre?

– De var ikke begeistret for at jeg ikke hadde noe å falle tilbake på, selv tenkte jeg ikke lenger enn du kan kaste en elefant. Men nå skjønner jeg dem. Det er rart hva du forstår når du får unger sjæl.

I 1971 kom LP’en «10001 Fnatt». Joda, det er så lenge siden det var så bratt. Overalt var det bratt det året, i radioapparater og skolegårder, barnehager og bedrifter, på gaten og i butikkene. Den solgte voldsomt.

– Plutselig kunne du ikke ta trikken lenger. Satt som en ape i bur på Tbanen hjem. Selsomt. Og det var ingen vei tilbake. Har’n hoppa, så har’n hoppa.

Av og til har Øystein Sunde en deprimerende følelse av at det ikke er mange melodier igjen å lage. Men idéer til tekstene yngler i hobbyrommet på Skarnes, når han makter å trekke seg tilbake fra sin Gudrun, sin seksårige Torbjørn og åtteårige Turid. Og modellflyene. Og alt kjekt innen løsøre.

– Hadde jeg vært en fyr som sang om kjærlighet, ville jeg nok syntes at det meste er sagt. Det er lettere å skrive de tekstene jeg skriver enn en inderlig følt kjærlighetssang. Jeg har respekt for de som kan si sånne ting på norsk. Mine idéer utelukker tekster om livet og dalstroka innafor. Men du kan få sagt ganske mye tøft med humor. Humoren gjør det mer spiselig. Jeg er fascinert av det norske sprog. Det er perkussivt, har masse konsonanter, jeg liker det. Det forferdelige er at vi nordmenn tror at vi kan engelsk så godt. Det er vanskelig å skrive gode slagertekster på norsk fordi vi kan sproget. Dermed tror endel at det blir lettere på engelsk som de ikke kan. «Jeg elsker deg, kan vi treffes ikveld» høres ikke særlig bra ut. Men «I love you, shall we meet tonight» låter liksom litt hippere. Sannheten er at folk i utlandet ler så de skriker når de hører det. Det høres ut som Banana Airlines for dem!

Jeg synes vi skulle jobbe mer med slagertekstene her hjemme. Jevnt og trutt. Så må det jo bli bedre efterhvert.

– Hva slags sang ideal har du egentlig?

– Mitt første store var Roger Miller. Han med «Sailor for Sailorence». Innimellom de sleipkøntrilåtene hans hadde han noen riktig rare og fine, som «My uncle used to love me but she died».

– Høres ut som en tidlig Øystein Sunde.

– På mange måter inspirerte han meg til å skrive denslags på norsk. Tom Lehrer har også vært en inspirator.

– Men ellers Sunde, alvorlig talt – hvor tar du det fra?

– Postordrefirma i Sverige.

(Kari Bremnes, Aftenposten 21. oktober 1989)