Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Ut av gutterommet – sterkt imot kassegitarer

«Tause og bleke tar karene avskjed i døra. Venner og slektninger, kvinner og barn blir igjen. Vi har Sala Palmer og gitt’n litt høy mellom øra. En mann er såmenn først en mann når han er mellom menn. ÅÅ! Plektrene kaller oss nå. Hanen er gal, vi må gå. Kofferten pakka, så hadet da jenter, turnébussen venter oss…»

Sånn høres det ut når gitarguttene har vært på gutterommet. For det er der de har vært?

– Måtte du si det! Lillebjørn Nilsen sitter i en sofa og er gitarkamerat. Halvdan Sivertsen hojer: Magisk! fra sofaen, han mener det TVprogrammet de lager nå. Han er også gitarkamerat. Gitarkamerat Jan Eggum har ingen kommentar der han sitter. Øystein Sunde sier han føler de er på gutterommet hele tiden. Han har nettopp stått opp.

Hva er det disse fire guttene har felles? Sangstemme? Det ville være å overdrive. Riktig svar er gitarer. I flertall. Sunde har ihvertfall 20 stykker, han har kvittet seg med endel. Nilsen har like mange. Eggum har to. Sivertsen har én. Og du skal ikke spøke med gitarer blant gitarkamerater. Hva det det da med gitarer? Aftenposten spør som den har vett til. Stemningen blir svett.

– Den ligger så lett i hånden, prøver Eggum.

– I motsetning til et flygel, hjelper Sunde. – Den kan brukes til mye.

– Og så er det så lett å kommunisere med gitar, lett å synge til, sier Sivertsen.

– Verre da med tuba, kommer Sunde igjen.

– Og så er gitarer så pene. Så veldig pene.

Kassegitar uønsket

– Jeg er sterkt imot uttrykket «enkel kassegitar» . Det er Jan Eggum som banner på rommet. Han hater «sånne journalister som skriver at så kom hun inn på scenen med sin enkle kassegitar og tok publikum med storm» . (Legg merke til at Eggum sier «hun» .)

– Hun kan ett og et halvt grep, ikke sant, hun burde ikke spille offentlig! Det er det som er saken! Sivertsen slår tilbake og sier at uttrykket «enkel kassegitar» er han for.

– Det er du nok, sier Eggum da. Sunde skjærer igjennom med at «en som har en enkel kassegitar, han speller dårlig, ikke sant. Så enkelt er det.»

Nilsen nikker. Sivertsen sier han aldri har likt Øystein Sunde.

– Verdens beste gitar, hvilken er det?

– Min gamle svarte Gibson. (Nilsen)

– Min lyse Martin. (Sunde)

– Jeg hadde en herlig Ovation med chourusboks, fikk masse skryt for den. Men så kommer disse og sier at den ikke holder, jeg har vært nødt til å kjøpe meg ny gitar på grunn av mobbing. (Sivertsen)

– Du vet at det finnes mye bra skaisofaer å få kjøpt, Halvdan? (Nilsen)

Toten Hotell

Da er vi så langt. Guttene har ikke bare kranglet på rommet på Toten Hotell, de har også skrevet 12 sanger der og pleid halsene flittig. Gitarhalsene. For en ekte gitarkamerat er gitartrangen sterkere en kjønnsdriften. De valgte Toten Hotell fordi det er så landelig og stille der, ingenting annet å gjøre enn å jobbe eller jogge rundt potetåkrene. Selv Nilsen er observert i joggende stilling på Toten. Den eneste som klager på arbeidsforholdene der er Jan Eggum.

– Ba du om en øl, så fikk du en.

Uansatt har de 14 dagene på Toten resultert i stoff til en LP, et TV-program, et show med premiére førstkommende tirsdag, en landsomfattende turné . Ifølge Øystein Sunde handler sangene om livet, døden og dalstroka innafor. Så heter produktet «Typisk norsk» . Kan det være noe å reklamere med? Her blir Nilsen alvorlig.

Han leste noe i en dansk avis han stusset over.

– En overskrift til en plateanmeldelse av Poul Dissings og Benny Anderssons nyeste plate. «Typisk dansk» , sto det. Tenkte at her er det slakt. Så var det god kritikk! Det slo meg at her går vi og kiler hverandre med å slenge dritt om Norge. Og det gitaranmeldere gjør er på sett og vis typisk norsk, det skjer akkurat nå her i Norge. Det handler ikke om Manhattan Skyline. Vi drømmer ikke heller om å spelle i Albert Hall eller noe. Da kan vi vel også kalle det typisk norsk.

– Nå hørte jeg nettopp at utsendinger fra OL-komitéen skal reise til Las Vegas og lære om show, sier Sunde. – Sprøtt.

– Det året der skal jeg bo i utlandet, truer Nilsen.

Fisk på publikum

Albert Hall eller ikke, guttene har skaffet seg verdensry i Norge. Denne sekten, dette overskuddsfenomenet på åtte ben og fire gitarer, med en Sundegarantert innholdsdeklarasjon på E 68, E 18 og E 6, visste ikke at nordmenn skulle komme til å skrike efter mer i det øyeblikket de tok plektrene frem samtidig første gangen. Det er et show, en turné og LP siden. Da med hvert sitt stoff kameratslig tilpasset kameraderiet.

– Nå er det større ildprøve enn sist, sier Sivertsen.

– Da øste vi bare av havets skatter.

Sunde: – Kastet fisk efter fisk på publikum.

Sivertsen: – Så nå er det ikke bare å komme her og komme her!

Nilsen: – Til tider er det en ganske enslig kanalsvømming, det å være trubadur. Dette er på en måte et artig frikvarter.

Eggum: – Vi begynner å nærme oss et band.

– Også er’e ganske deilig å dele nesa si med tre andre, sånn i pressen og ellers, sier Sunde.

– Noe med å slippe å være eneste kjendis på flyplassene, sier Nilsen. – En gunstig bivirkning.

Frelsesarméen

Det er klart. Det må være et slit med all denne oppmerksomheten de ellers sanker hver for seg. Men dette er ikke den eneste gunstige bivirkningen. De påstår, samtidig, alle fire at det er en glede å spille på hverandres låter, stå i kroken og fikle med gitaren sin mens en annen holder showet i gang. Øystein Sunde går også så langt som til å innrømme at han liker å spille på de sarte, sakte tingene. De trodde i starten at fire gitarer ville høres ut som en hel Frelsesarmé . Så fant de forskjellige roller i lydbildet og kan nå bare sammenlignes med Frelsesarméen i popularitet.

– Og showet deres nå – har dere jobbet mye med å få fasong på det?

– Vi har øvd, påstår Sivertsen.

– Vi sier det sånn at det blir den enkeltes ansvar å få spelt litt imellom Sivertsens monologer, sier Sunde.

(Kari Bremnes, Aftenposten 8. september 1990)