Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Kameratklubben slår til – igjen

De sier selv det er typisk norsk, men de får ha meg litt unnskyldt, Halvdan, Øystein, Jan og Lillebjørn: Det er noe veldig unorsk også, denne nesten sjokkerende og uanstendige omgang med noe så seriøst som musikk – og særlig noe så gravalvorlig som visesang.

De fire venner og gitarkamerater har satt inn en ny overdose lystmedisin i byen, og en er knapt kommet over det. Firkløverfantomene, med sine mange gitarer og strenger og talenter, har vel sikret seg en ny triumfferd.

Feståpningen på Dizzie ble akkurat så champagne og himkokblandet eksplosiv som vi hadde håpet. Kanskje var det grunn til å frykte en nedtur efter supergruppens superdebut for to år siden – dengang med velprøvede suksess-sanger i nyoppfriskede gruppearbeider. Dennegang lå det nye, spesialsydde toner klare, både på plate og i kulissene. Og la meg si med én gang: Sjelden har sanger du hører sånn for første gang kjørt seg så dønn inn i kroppen med tekst og musikk og humor og poesi.

Det startet som sist, med fire speidergutter og deres typiske norske Blue suede fotformshoesintro foran en rekke utgaver av gitarer, type kasse. Lillebjørn slo an en kjent «Fin frokost» for å starte dagen på topp, og siden gikk det egentlig bare en vei, oppover med vekslende nytt og gammelt i harmonisk kameratforening.

Det nye albumet, altså kalt «Typisk norsk» , har de alle signert både smellbonboner og juvelbesatte smykker til. Ta en Sunde, som går helt gjennom lydmuren med en «Gammal Amazooon» og med «ambassanova» ; utrolig nok på høyde minst med arsenalet av tidligere tottal proppellviser.

Ta en Eggum, bergenser’n, som ikke bare er en underfundig viseskribler, men som skaper øyeblikk så sprø og blå og smekre, i visejassete saker som «kem skal få følge deg hem» og «Ryktet forteller» . Lillebjørn, som kommer ned fra Schweigaardsgate og Alexander Kiellands plass for å mate oss med den vakre balladen «Adjø Sabine» der aftenens eneste fremmedlandske linjer franske, mais oui, blir uttalt forøvrig, og med den glitrende morsomme og overraskende «Anna fra Grand Canaria» – her har en sydlandsk Nilsen vokst i samarbeidet med kameratene.

Og Halvdan Sivertsen fra nord kjører oss i kne og senk av beundring med sin tilstedeværelse, sin teknikk, sin mimikk og med sitt trøkk. I tillegg til sine gamle, vare saker som «Vårvise» og «Frihet» (til tross klovnerier og allsang får den oss fremdeles til å fryse på ryggen av opplevelsesglede) Ja, så synger og oppsummerer han i «Venner» hva det dreier seg om her, i tilfelle dere ikke har oppfattet det, folkens; – «Hvergang vi møtes, har vi det bra, vi e venna førr livet / sånne e gode å ha».

Banalt? Nei, gå og lytt til Gitarkameratene, her er typisk norsk mer enn bra nok. Håper vi kan møtes igjen, for dette er sånn du bare ikke får nok av. Er det ikke typisk?

(Erik Bjørnskau, Aftenposten 13. september 1990)