Med juleribba vel fordøyd og Gitarkameratene midlertidig avviklet for denne gang, begir Øystein Sunde seg igjen ut på nye showeventyr. Denne gangen for å markere Øysteins 20 årsjubileum som artist.

– Om det blir noen rød tråd? Nei, røde tråder har jeg forlengst lært at man skal forlate så raskt som mulig. Det er de færreste som klarer å få øye på dem likevel, aller minst journalistene.

Men det blir jo i det minste en anledning til å ta opp igjen tråden fra «Kjekt å häturnéen, som jeg startet på høsten -89, og som jeg ikke syntes jeg fikk avsluttet skikkelig. Det var noen som kalte seg Halvdan, Jan og Lillebjørn som dukket opp i stedet…

Pekefingre

– Og så var det noe med at du hadde jubileum?

– Ja, det er noen som har finni ut at det i år er tjue år siden gjennombruddsplaten min «Jaktprat» kom ut. Men jeg ser ikke på dette som noen jubileumsmarkering fra min side. Sånne tilbakeblikk har jeg nemlig veldig liten sans for. Det ender bare med at det du måtte ha gjort av bra ting, blir stående som noen sånne truende pekefingre i ryggen på deg hver gang du skal videre.

Det eneste jeg lover er at det skal bli en hyggelig kveld. Det blir endel forskjellige ting sånn som det pleier å være – noe skikkelig gammalt, endel halvgammalt, mye fra «Kjekt å ha» og litt fra Gitarkameratene. Og det er bare å ta med unger og bestemor. Her er det ingen aldersgrenser.

Modellfly

Øystein Sunde innrømmer gjerne at 1990 var et uvanlig hektisk år, selv for den tilsynelatende overaktive odølingen. Med «Kjekt å häturné på begynnelsen av året, fulgt av plateinnspilling, TVshow og turné med Gitarkameratene, som først var ferdig i slutten av november. Og som om ikke det var nok – utgivelse av visebok helt på tampen av året.

– Det med bok var forresten ganske spennende. Det er nesten tjue år siden sist gang, og det å gå igjennom tekst og melodi til mine egne sanger fra en så lang periode ga meg jo følelsen av å ha holdt på en stund, da…

– Men efterat dette showet er ferdig, har jeg gitt meg selv fri mesteparten av året. Da skal jeg bare sitte hjemme og kose meg med familien og modellflyene mine.

Overraskelser

Med seg på Dizziescenen har Sunde sine faste kompanjonger Radioballetten (musikantene Einar Hagerup, Johnny Sareussen og Åge Westgårdsrønningen) . Og den amerikanske musikeren Holly Odell er hentet over fra Nashville for å bistå med skikkelig felegnukking, sånn som Sunde helst vil ha det.

– Musikalsk er vi helt i rute til premiéren fredag 18. januar. Det eneste som ennå er litt usikkert, er hvordan scenografien blir. Eller rettere sagt – om vi skal ha noen scenedekorasjoner. Vi må ihvertfall ha plass til endel av de horna jeg skal spille på. Og så hadde det kanskje passet bra om vi dro med oss noen utstoppede elger, noen gråtende sigøynerbarn, og kanskje også en elg i solnedgang, forresten, filosoferer Sunde.

– Det blir nok noen overraskelser. Og kanskje et par nye låter.

(Sindre Hovdenakk, Aftenposten 10. januar 1991)