Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Kjekt å ha – Øystein Sunde på hjemmebane

Kjekt å ha hus på Skarnes. Kjekt å ha stabbur og snekker kone, rødhårede barn og legoklosser, modelljernbane og en porsjon galskap i hodet. Kjekt å ha akvarium med sverdfisk og angorakanin i bur, studiekammer i kjelleren og filosofivindu i stuen, rosemalt feiekost og en toppet porsjon humor i øynene. Kjekt å ha Øystein Sunde – på hjemmebane.

Kjekt å ha Norges Statsbaner også, som snor seg skinnelangs fra melkerampe til melkerampe mellom Oslo og rnes. 16 stopp og tut og kjør i hjerteskjærende stakkato som stjeler en dag av ditt liv; det er en av disse langsomme banene hvor billettprisen er å forstå som husleie. Fra rnes er det lokalbuss med friske hester under panseret som traver rundt på veiene en halv times tid før de plutselig er ute på jordet som heter – Skarnes. Stopp og endestasjon. Midt ute i kulden og langt inne i en snefonn.

Øystein er sørodøl i klassen hjemflyttet utflytter. Her bodde han trygt blant morsslekten til han var syv år da familien flyttet til Lambertseter og drabantbyliv. Her tok han artium, og her startet han ingeniørstudier ved Schous Tekniske inntil han drev professoren til vanvidd og seg selv til utvisning – og det er hva gutten fikk av utdannelse.

Han har altså ingenting å falle tilbake på, og derfor har han, nødtvunget så å si, gjort det til regel heller å falle forover. Det er en tøff måte å få brynet nesen på. Men efterat han anla en vilter bart til beskyttelse, har det selvsagt gått bedre. Nå hender det til og med at han stiger til værs – som medlem (styremedlem! ) i Glåmdal flyklubb.

Han er bestevenn med alle små og fiffige tekniske vidundere, har en gedigen modelljernbane i kjelleren (med sønnen som alibi! ) , og modellfly på hjernen. Hvor han forøvrig også har et solid lager med allverdens tøv og tant. Hele mannen (43 år gammel – hvorav bare et fåtall kommer til uttrykk) er full av talentert tøv. Selv om han altså bor der ute på jordet og i stedet skulle ha vært full av bekymring for slikt som man er bekymret for når man bor på jorder.

Han hører til dem som ikke kan noe for at de er morsomme. Det er naturen selv som har snekret ham sammen på den måten, og derfor kan han ikke la være å spøke. Selv med de mest alvorlige ting. Som polkø. Og Briskebytrikken. Og campingvogna til svigermor.

Øystein Sunde kom som en kastevind ned fra Lambertseter for 20 år siden. Og om det var ille, så ble det verre; han ga seg ikke før han hadde nådd den verbale styrken på en tornado – og der har han holdt seg siden. Med et personlig patent på å kunne være det motsatte av meningsfull – eller det motsatte av det igjen. Uansett hva han er – så er han liksom alltid det motsatte.

– Han er multinasjonal bestseller – og ennå er det ingen som har tatt avstand fra ham i pressen. Men det kommer kanskje bare av at han snakker og synger og jonglerer så fort med ordene at de forlengst er fløyet forbi før man få sjansen til å gripe fatt i dem. Det er ikke lett å ta avstand fra en fyr som alltid ligger minst to vers og tre avsnitt foran hørselen og enda har langt frem. Og fordi alt like godt kan være tvertimot og helt motsatt, er det forsåvidt ikke mer enn rimelig at denne verbale ekspressen fikk en ahaopplevelse bak leskuret på somlebanen til Skarnes og bosatte seg der.

Det gjorde han for 10 år siden. Da bygget han ute på et jorde et lite hus med plass for fire: hans kone, en gitar og et modellfly. Noe mer hadde de ikke råd til, og noe mer hadde de ikke bruk for. Det var den gang livet var godt og enkelt å forstå.

Senere ble det annerledes. Da kom to barn, Torbjørn og Turid, og livet ble stort og vanskelig å forstå, og således ble han en ganske normal pappa. Som kjøpte en svær og gammel frisørsalongstol og plasserte den på hedersplassen i stuen og lot barna villig vekk klippe og barbere seg. Det var først da de insisterte på å leke tannlege og gledestrålende beordret ham i stolen med en knipetang under nesen, at han fikk betenkeligheter og avgjorde: enten skulle ungene eller stolen ut. I alle fall ikke tennene! Det ble stolen. Og efter den tid er Øystein blitt lang i håret og har dyrket diger bart.

På Skarnes har man bygget rundkjøring for at man ikke skal kjøre forbi uten å ha oppdaget stedet. Og er man først i rundkjøringen, er det meste like i nærheten og lett å finne. Haiker man for eksempel med første ledige sparkstøtting som skal til høyre og passer på å hoppe av ved tredje hull i venstre granhekk, så er man straks hos familien Sunde. Vanskeligere er det ikke.

På tunet står et rødt stabbur fastfrosset i en jomfruelig hvithet av skarpfrostsne og stirrer med rynket dør på den blankskurte modernismen rundt seg; en gedigen, velpleiet turnévogn med romslig plass for det meste og de fleste, enda en bil og enda en bil, og bak den siste står sannelig et kaninbur med en overvokst angorakanin.

– Det er siste rest av menasjeriet efterat skogskatten sa takk for seg, sier Sunde, og presenterer dyret, som ikke heter Snøkvit, men som venter på å bli genser og i mellomtiden studerer verden med røde øyne gjennom lange tjafser av den hviteste angora. Kjekt å ha i disse kuldetider!

Kaninen er resultatet av et overilet besøk på Domkirkeodden ifjor, forklarer Sunde saktmodig. Det var en av disse folkelivsdagene med felespell og flatbrød og rømme, og rundt en sving satt det jommen en bestemor og strikket genser rett fra en angorakanin.

– Den må vi ha, ropte kona, som heter Gudrun og er snekker og en mester uti alt det praktiske – særlig om det kan kombineres med en liten dash galskap. – Ja, den må vi ha, ropte barna fordi de gjerne roper litt. Og så dro de hjem med en kanin i baksetet og fem kilo brennesle på taket.

Og Gudrun klipper kanin og samler angora i sekk og skal spinne og strikke den mykeste varme til Øystein. Han har fortjent en porsjon myk varme nå, Øystein. For det er 20 år siden «Året det var så bratt» og det er bare noen døgnville timer siden jubileumsshowet på Dizzie (Humla for oss gamle), hvor han har hovedrollen og biroller og er overalt med gags og fun og pun og stemme og gitar.

Nå sitter han suksessombrust hjemme på Skarnes med solskinn i barten og tapetserer taket med superlativer fra avisene. For avisene kan krige med ord, men når det gjelder Sunde, blankpusser de ordene og rosemaler dette fenomenet som får oss til å slå krøll på halen i begeistringsrus.

På tunet vagger kråkene som mette madammer i velferdsstaten, og inne boller små og store seg med vafler. For vafler er mye bedre til kosestunden enn knekkebrød. Dessuten bråker det mye mindre. Sverdfisken trykker snuten nysgjerrig mot akvarieveggen og gullskimrende stjernefisk danser slørdans mellom korallrev og flagrende grønne planter.

Øystein topper kaffekoppen med melk og gafler jordbærsyltetøy over vaffelhjertene. Barten er full av forvirrende svar på spørsmål som ikke er stilt – og hvorfor skal man i det hele tatt spørre? For om det finnes et svar, så finnes også ti andre, og Sunde assosierer dem alle i systematisk kaos og værsågod: det er bare å dissekere, og før eller senere vil man nok finne en mening.

I sine viser jonglerer han med den norske folkesjelen til det bare blir latter igjen av den. Uten noensinne å bli ondskapsfull, men uten noensinne å være helt stueren heller.

– Hvor får du alle idéene til dine crazy viser fra?

– Bestiller dem på postordrekatalog fra Motala i Sverige.

– Og inspirasjonen – hvor kommer den fra her ute på melkerampen?

– Evangelisten Taunus, tredje gear, fjerde til femte revers.

Svarene kommer raskt og ufordøyet over bordet, med klar, sonor stemme og god diksjon. Ikke til å misforstå. Og slett ikke til å forstå. Men det gjør ikke noe. For atmosfæren er lun og øynene glitrer vennlig, og hvis vi vil kan han gjerne spille en liten låt for oss og vi er hjertelig velkommen – og det er i alle fall til å forstå.

Han er en systematisk kaotiker. Hvilket innebærer at alt hans rot og tøv bærer perfeksjonismens krav i seg. Men han lar Værvarslinga frå Vestlandet seile sin egen sjø. Selv har han nok med Vorma, bielv til Glomma. Han får gjort mer enn nok ut av de små ting og den vanliggrå hverdagen. Det er nok å snu en sten eller vende en flis – og vips så får du deg en overraskelse. Som nesten helt sikkert er til å le av.

I dette har han en god kollega i Gudrun. Hun er den mest sjarmerende snekker på denne siden av jul, hun svinser omkring med en gyldenrød manke som samler sol selv på gråværsdager, og er alltid på utkikk efter uventede muligheter.

Huset bærer preg av det. Selv Øystein må til tider klø seg i hodet og undre seg. Som den gangen hun kom hjem med et nesten ikkedefekt akvarium på 300 liter som hun gjorde til sokkel for salongbordet. Eller da hun var på salg hos motehuset Molstad og kjøpte skjørt til 50 prosent. Men glemte det hele, fordi det åpenbarte seg en salgsdisk i lavendelblå rokokko og med lystig svungne ben, med glassmonter i fronten og innebygget lys. Praktfull. Hva er vel livet uten en salgsdisk? Og hvor er Øystein? Men Øystein sier plent nei, den er for stor, den er for tung, den er . . . og hvor er pappa?

Og pappa sier ja, for han slipper å bo i huset senere, og så bærer det hjem til rundkjøringen og ned til høyre og inn i 3. hull i hekken med hele salgsdisken til Molstad. Nå står den der midt i stuen og er husets hjerte og hjerne. Her ligger utkast til modellfly og nye låter, her ligger oppskriften på moussaka og en pose lakris og her ligger gitaren på godværsdager og telefonen og skrivemaskinen og avisen og her ligger all verdens rariteter forsamlet i hyllene på glassmonteren og hva ville egentlig Øystein Sunde vært idag uten den?

Det er langt fra Molstad og NRK og studio og scene og kolleger til hekken på Skarnes – og hvorfor i det hele tatt bosette seg 16 jernbanestasjoner og en bussreise fra Oslo?

Dumme spørsmål har ofte enkle svar: Fordi de trives her ute på jordet. Her er ikke mas og stress og press og ikke mer CO enn du har bruk for. Du kan bruke sparkstøttingen til butikken og finne fersk hestemøkk til haven. Hva trenger man mer? Og selvsagt har man en kinarestaurant i nærheten. Ensomt? – Aldeles ikke!

– Men blir det ikke ensomt å stå på scenen uten Gitarkameratene?

– Jeg støtter meg til radioballetten. Som forøvrig danser bedre i radioen enn på TV.

– Du skal ha jubileum og premiére – hvor langt inn i fremtiden ser du?

– Så langt som jeg klarer å kaste en elefant.

Og dermed er vi der vi startet, og kanskje har vi når alt kommer til alt slett ikke vært noe annet sted.

Kjekt å vite.

(Rie Bistrup, Aftenposten 26. januar 1991)