– Det norske språk er i ferd med å gå i oppløsning, sier en oppgitt Lillebjørn Nilsen. Sammen med Øystein Sunde er han med Aftenposten på sommerens siste fisketur.
Grunnen til Lillebjørns utbrudd er reklameteksten på en pizzabil på vei til Tjøme.
«De ringer, vi bringer – the best you can get», lyder budskapet fra pizzafirmaet.
– En salig røre av norsk og engelsk, sier trubaduren fra Ila i Oslo.
Gitarkameratene
De er opptatt av at språk og ordspill harmonerer og står i stil til den musikk som blir presentert. For tiden underholder Øystein og Lillebjørn et henrykt publikum på Hotell Klubben i Tønsberg, der de sammen med Halvdan Sivertsen og Jan Eggum, utgjør kvartetten Gitarkameratene.
Og nettopp språk, ordkløveri, kjappe kommentarer og improvisasjoner utgjør en stor del av underholdningen.
– Den blanding av norsk og engelsk vi opplever i dagens reklame, er forferdelig. Det er det samme som om jeg skulle finne på å fremføre en sang om Kreta, til norsk folkemusikk med italiensk tekst. Lillebjørn rister oppgitt på hodet.
Han og Øystein har tatt med familien til Vestfoldbyen. Her leier de hvert sitt hus, men får liten tid til å nyte skjærgårdsidyllen.
– Sommerferien får vente til neste år, sier Øystein, og forteller at Gitarkameratene holder det gående i Tønsberg til og med 13. august. Etter det venter nye oppgaver og en drøss kontorarbeide.
Ved halv sekstiden om ettermiddagen er kameratene på plass bak scenen. Da har de halvannen time å forberede seg på. Og det trengs. En mengde instrumenter må stemmes, og for Lillebjørns del innebærer det hardingfele med ni strenger, fiolin med fire, to seksstrengers gitarer, mandolin med åtte og banjo med fem strenger.
Ut på havet
Ved hovedbrygga på Verdens Ende venter skipper Harry Gjertsen i egen fiskeskøyte. Følget hopper om bord, med medbragt lunsjkurv og en god del optimisme i håp om å få fisk.
Dessuten er værgudene på vår side. Den gule, varme kula, som kalles sola, og som vi nesten har glemt hvordan ser ut, har feid alle skyer til side. Det eneste som forhindrer at dagen er en fullendt sommerdag, er en kjølig bris fra havet.
Lillebjørn og Øystein påstår de har fisket stort sett landet rundt, i elver og vann, eller på kanotur langs svenskegrensen.
– Men sjelden i sjøen. Jeg trives best med karbonfiberstanga, 20 grams Sølvkroken og åpen haspel – den er kjekk å ha, forteller Øystein, og kikker usikkert bort på bunnsnøre og blåskjell.
Lillebjørn er ikke så opptatt av utstyret. Han nøyer seg med enklere saker. Han er eier av en bambusstang han har dratt med seg overalt – og aldri fått fisk på.
Én ting har de felles. Hver sin utstyrslommekniv, av sveitsiskkvalitet. Til og med kompass, som viser nord, når båten går mot sør.
– Kniven inngår i Gitarkameratenes nødutrustning. Sammen med en minilommelykt er den god å ha når man må ned bak en mørk scene for å skifte gitarstrenger som har røket, sier Øystein, og blir plutselig opptatt av den bærbare mobiltelefonen som gir lyd fra seg i jakkelommen.
Matsjokk
– Jeg hater ananas, men aner ikke hvorfor, fastslår Lillebjørn under lunsjpausen ved Færder fyr.
– Mulig det har sammenheng med at jeg pådro meg rabarbrasjokk som guttunge. Fra skolehaven på Ila fikk vi et lass sure stilker. Da var det å fylle kaffekopper med sukker, dyppe rabarbrastilken i koppen, vri litt rundt og stappe innholdet i munnen. Det knaste i rabarbra og sukkerperler til spyttkjertlene vibrerte. Da jeg hadde satt til livs et par kilo, ble jeg syk, skikkelig syk. Etter det reagerer kroppen negativt – på ananas.
Øystein er altetende, men setter pris på fisk.
– Og på god ost, sier han, og griper tak i et stykke passe moden ridderost.
– Når man reiser rundt og bor på hotell, blir man fort lei av kjøtt. I begynnelsen gikk det i pepperstek og biff, men etterhvert har jeg lært at fisk smaker godt, er sunt for kroppen og lett fordøyelig.
Instrumentalist
Skipper Gjertsen har satt kursen ut mot åpent hav. Færder fyr synes stadig i nærheten, men fastlandet har forsvunnet bak mengder av holmer og skjær. Vi nærmer oss gode fiskeplasser. Det påstår skipperen skråsikkert.
Øystein og Lillebjørn grunner over spørsmålet om hva de ville gjort her i verden om de ikke var blitt musikere.
– Da ville jeg nok blitt skuffet, svarer Øystein. Han har alltid et svar klart, men forteller at fremtiden ikke alltid har dreiet seg om musikk. Han har nemlig et halvt års ingeniørutdannelse bak seg.
For Lillebjørns del har det aldri vært tvil. Det har vært musikk hele tiden.
– Det var ikke meningen at jeg skulle bli sanger. Det var instrumentalist jeg ønsket å være. Men da Beatles og andre utenlandske band dukket opp, med medlemmer som alle sang, gikk det ikke lang tid før det skulle være slik her hjemme også.
Båten ruller temmelig kraftig på dønningene, mens fiskesnører henger slapt ned fra relingen. Intet skjer. Ikke før Lillebjørn tror han har noe på kroken.
– Den er ikke stor, sier han, men haler entusiastisk inn snøret. Vi kikker spent i vannet.
En bitte liten sypike kommer til syne. Så liten at vi nesten får klump i halsen.
Men det ble dagens fangst, og slutten på en ikke akkurat fiskerik sommer med Aftenposten.
- Andreas Norland 0 fisk
- Bjørn Simensen 0 fisk
- Hans Hanseid 1 napp
- Frederic Hauge 0 fisk
- Erling Kagge 1 fisk
- Jens Stoltenberg 0 fisk
- Tor Morten Myrseth 0 fisk
- Berit Ildjarnstad 0 fisk
- Arnfinn Hanssen 0 fisk
- Even Pellerud 0 fisk
- Drillo Olsen 0 fisk
- Aud Schønemann 1 napp
- Arve Opsahl 0 fisk
- Espen Bredesen 1 fisk
- Kjell Andre Aamodt 1 napp
- Lillebjørn Nilsen 1 fisk
- Øystein Sunde 1 napp
(Trond Hansen, Aftenposten 6. august 1993)