Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Flatt jern i gjørma

Klikk. Øystein Sunde låser hakeremmen på hjelmen, bøyer seg over rattet og griper gearspaken. Med flatt jern spiller han på alle strenger, lukt i gjørmehavet. Drømmen er blitt virkelighet.

Lukten fra støv og eksos forsvinner i sølesprut og susende grankvister. Suzuki-jeepens fire hjul graver seg dypt ned i et gjørmehull på størrelse med et middels svømmebasseng. Kaskader av leire klasker inn i bilen og dekker fører og passasjer med perfekte sølekaker.

Artistens fingre sliter desperat med rattet. Det truer med å rive seg løs fra hvite knoker på hardt knyttede never. En diger stubbe får rattet til å dreie med stor kraft. Her gjelder det å holde tommelfingrene på utsiden, ellers kan det bli lenge til de kjæler med en gitarstreng igjen.

Bilen jobber seg ut av gytjebadet. Forhjulene får tak på tørt fjell. Bilen gjør et byks – og plutselig befinner den seg på toppen av en stupbratt fjellskrent.

I noen sekunders ro, mens Øystein manøvrer bilen i riktig retning, rekker jeg å bytte ut fire minutters oppsamlet luft med ny.

Så tråkkes pedalen nesten gjennom gulvet. Med et rykk forlater vi den trygge fjellhyllen og stuper ned mot tett granskog.

I drømmeland

Øystein Sunde befinner seg halvveis i drømmeland. Det som begynte som en liten spøk under en fisketur i fjor sommer, er endelig blitt en realitet for den rappkjeftede gitar-virtuosen.

– Et av mine høyeste ønsker er å få delta i et sånt gjørmeløp som arrangeres på Trandum av og til, sa Øystein den gangen.

– Det må vel kunne la seg ordne. Men da skal jeg være passasjer, svarte undertegnede bråkjekt.

Enkelte ganger skulle man ønske man hadde holdt munnen lukket.

Kjøretillatelse ble innhentet. Startkontingent betalt. En godkjent bil ble innlånt, og for fjorten dager siden var Øystein på kurs. Et hurtigkurs i gjørmekjøring arrangert spesielt for ham av Suzuki 4WD Club Norway.

Og nå raser’n rundt i Trandumskogen så møkka spruter. Det er guttungen i Sunde som har overtatt. Her er det sølebading på høyt teknisk nivå. For en stakket stund er all sunn fornuft feid til side.

Hinder

En steinkoloss hindrer nedturen på første etappe i å bli vellykket. På den ene siden står et grantre, høyt og solid. På den andre siden ligger en bjerk på skrå, akkurat så flat at bilen kanskje kommer over.

Sunde tar sjansen, mens jeg ber en bønn mellom sammenbitte tenner.

Et voldsomt dunk – og bilen bråstopper. Et øyeblikk står den helt stille. En ivrig hånd presser spaken i første. Verdens tyngste gassfot presser på pedalen. Fire nye dunk – og bjerka er ferdig barket. Den ligger og gliser oppe i åsen, der bilen befant seg for få sekunder siden.

Endelig nede på flatmark. Første etappe er unnagjort. Offroad-debutanten har gjennomført et praktløp, nesten uten prikkbelastning. Jeg puster lettet ut. Panikken viker plass for hysterisk latter.

Triumferende never rekkes i været. Vi klarte det! Første runde gikk som smør.

– Vi er da ikke her for å tape, sier Øystein en smule overbærende.

Noen timer i forveien hadde han vært på førermøte. Der ble han briefet om dagens løyper. Deretter ble løypene inspisert, det vil si den delen man kunne forsere til fots. Og det var ikke mange meterne. Det var rett og slett ikke meningen at noen skulle kunne kjøre der.

Det var da jeg – sånn veldig forsiktig – lurte på om vi ikke skulle starte i standardklassen, den aller letteste. . . ?

Mørke øyne skulte under solbrillene.

– Standardklassen? Er’e no’ det’a? Vi starter da i den klassen bilen er bygget for, svarte Øystein. Saken var ferdigdiskutert før diskusjonen var kommet i gang.

Det betydde start i klasse 1. Bare versting-klassen er verre. Der startes det med ville blikk og bly i skotuppa.

Brått og brutalt

Andre etappe begynner brått og brutalt. Et helt grantre kommer på besøk inn i bilen og feier hjelmene fri for sølekaker. Uten antydning til å bremse fortsetter Øystein opp moseskråningen.

Oppe i åsen er det lagt inn en sving der det ikke er meningen at noen bil skal kunne svinge før teknikken gjør det mulig å svinge med hele karosseriet.

Slike tanker streifer tydeligvis ikke guttungen bak rattet. Med godt mot slenger han Suzukien mot svingen. Så er det bråstopp igjen. Begge hjulene på høyre side spinner i løse luften. Det vet ikke Øystein. Han vil bare videre. Kanskje er det ansiktsfarven min som får ham til å rygge.

Jeg er nemlig helt sikker på å dø. Livet er allerede i ferd med å passere revy.

Men revyen slutter da bilen rygger inn på sikker grunn. Forsiktig, med voldsom slagside mens metallic-lakken setter blåfarve på grunnfjellet, manøvreres den mot mål. Nok en gang heves armene triumferende i været. To opphissede offroad-kjørere omfavner hverandre. Publikum applauderer. Livet er verdt å leve igjen.

Tredje og siste etappe består av et eneste stort, brunfarvet vannhull. Her gjelder det bare å komme levende over på andre siden uten å stoppe midtveis for å ta ny fart. Det betyr flere prikker, noe som må unngås for enhver pris.

Publikum flokker seg rundt vannhullet. De håper selvfølgelig at noen må ut å svømme.

Vi starter som bil nummer fire. To kom over på første forsøk. En måtte prøve tre ganger, mens føreren av den siste akkurat har krabbet i land på gale siden.

Bilen heves fra gjørmehavet. Store leirebobler sukker tungt, sprekker og spytter søle på de nærmeste tilskuerne.

Øystein er dypt konsentrert.

Sekunder senere er alt mørkt. Kaskader av vann fosser inn i den åpne jeepen. Det virker som om tiden står stille. Men det rykker i bilen, og som en ubåt stuper vi opp av hullet og i sikkerhet på andre siden.

Lars Sollie i Suzuki-klubben må være landets kaldeste bileier. Det er hans bil vi har lånt. Hele tiden har han stått og sett bilen bli mishandlet etter all kunstens regler. Nå kommer han rolig bort og rykker ut bunnpluggene i bilgulvet, slik at vannet renner ut.

– Kjempebra kjørt. Dere ligger an til å bli nummer tre, sier han.

Ny jubel fra elleville debutanter.

Øystein trekker av seg hjelmen.

– Når går neste offroad-stevne, sa du.

(Trond Hansen, Aftenposten 27. mai 1994)