Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Munnrapp og middels aldrende

Hvilken norsk ræpper kan få en neger til å rødme over egen treighet? Øystein Sunde, så klart!

Og nå som Gitarkameratene er «unplugged» for godt, er vår nasjonale sjefsræpper klar igjen – efter fem års platepause. Med godmodig mobbing av tidstypiske fenomen som Oslo Maraton, MTV, rootsmusikk, omgangssyke og kristne sex-bomber.

– Jeg måtte legge suksessen med «Kjekt å ha» skikkelig bak meg. Jeg liker ikke å være i forsvarsposisjon, sier han om det lange oppholdet efter dundersalget på over 100 000 solgte eksemplarer.

Men i tillegg til sitt usedvanlig musikalske «samfunnsengasjement», gir han denne gang til beste noen nesten dypsindige tekster i mer Prøysensk visetradisjon. Ja, i en av sangene der han klager over TV’n og andre fjernforbindelser, snakker han til og med teksten frem, som en annen Leonard Cohen.

– Er Øystein Sunde i ferd med å bli lyrisk?

– (her kan leseren fylle ut et passende tegneseriestønn, for Sunde har lest sin Kolbein Falkeid og vet hva lyrikk er). Men denne plata er vel litt mer sånn at hatten passer og litt mindre reinspikka skvalagøy, innrømmer Sunde, der han sitter i solgylden innpakning på Hotel Nobel. Tett på byens larm som akkurat nå blir overdøvende i form av slamrende hornmusikk. Så fjernt fra Sundes klimprende bossa nova-stil som man vel kan komme?

Jazza ordflom

– Eller er selv hornmusikk tenkelig om du for eksempel ville ta et musikalsk oppgjør med tyske turister?

– Det begynner alltid med teksten, som alltid har en eller annen musikk i seg. Når jeg først har funnet det, innledes tilpasningen mellom ord og toner – den virkelige jobben, forsikrer Øystein Sunde. Som faktisk bruker lang tid på tekstene sine. Kanskje det er derfor han synger dem så fort?

– Eller blir du simpelthen grepet av jazzen i all ordlyden?

– Det har vel litt med nervøsitet å gjøre, jeg vil gjerne bli fort ferdig på scenen. Men ja, det hender jeg blir grepet av ordflommen, så til de grader at trommeslageren blir hengende over settet, fordi jeg har lagt på flere nye og for ham ukjente setninger. Da må jeg spole internt tilbake og sette til på ny, forklarer Sunde. I en slik fart at det tidvis er ren og skjær intuisjon som berger oss gjennom enkelte av hans svar-sekvenser. Bare så leseren ikke tar det altfor bokstavelig alt som står her.

Men platen hans er ikke til å misforstå. Særlig ikke når han tar for seg bedreviterne iblant oss i tittelsporet «Du må’kke komme her og komme her» og «Hva var det jeg sa!»

Moralens vokter?

– Sistnevnte er den låta som betyr mest for meg i denne samlingen. Idéen oppsto under en samtale med en god venn av meg som er idrettspsykolog, vi snakket om hvilket voldsomt behov folk har for å ha rett. Bare tenk deg OL med litt dårlig vær- og føreforhold. Hvor mange tror du satt klar med «Hva var det jeg sa»?

– Men med så mye storsinn innabords, Sunde, hva kan det komme av at du ikke tillater kristne syngedamer å være sexy? I «Frk. Bibelstripp» får de jo gjennomgå med en malise som er nesten på kanten til Sunde å være?

– Jeg reagerer vel på spranget mellom liv og lære, her som i alt annet som inspirerer meg. Og i følge de ti bud og denslags er det ikke go’ tone å legge opp til å bli begjært av andre menn enn din egen, understreker Sunde. Som ikke ser noen grunn til å la de kristne ordne opp i egen leir. Så lenge han selv er oppdratt efter kristen formålsparagraf i grunnskolen.

Og så smiler han lurt og tenker sitt helt til vi får ham til å tenke på Oslo Maraton.

– Det var greit nok før, da hadde vi Holmenkolldagen. Men nå skal alle ha sitt løp, i alle sentrumsgatene på en gang. Noen gamle damer dør av det. Og alle vi andre kommer ikke dit vi skal i tide, sier Sunde med sjelden mørk mine. Selv nøyer han seg med å løpe efter modellflyene sine hvis han vil ha mosjon.

– Og inspirasjonen til dine vidløftige tekster? Hvor henter du den fra?

– Jeg lever i Norge. Det holder.

(Bodil Fuhr, Aftenposten 11. oktober 1994)