Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Sunde fyller år og fyller år

Hør: Hr. overbuljongterningpakkmesterassistent, bleieskiftarbeider og gitarkamerat Øystein Sunde fyller 50! Men vi må’kke hylde’n her og hylde’n her!

Er det en ting den pr. i dag halvt århundre gamle Øystein Sunde avskyr, så er det utenforscenelig oppmerksomhet. Derfor passer det ham aldeles utmerket å være på turné på Den Store Dagen, slik at oppstusset rundt bursda’n holdes på et meget nøkternt nivå. Og: Ingen festintervjuer i Deres blad, takk.

Blant de få som får æren av å være til stede etter kveldens konsert i Stavanger, på en smule sammenkomst, er Sundes platedirektør Audun Tylden. Han kan avsløre følgende:

– Øystein er, som de fleste artister, en ganske annen person utenfor scenen enn på. Han kan være ustyrtelig morsom privat, men aldri på kommando – det avskyr han. Og Øystein er ujålete inntil det ekstreme. Hater galleriåpninger og restaurantspradebasser.

Antagelig hater han tilbakeblikk også. Men slipper’n unna? Neida:

Det var noen hver av oss som spisset ørene betydelig da noe helt annerledes tøt ut av radioen i det herrens år 1971. «Jaktprat» het låta. Ustyrtelig morsom. Så kom LP’en, bare tittelen var verd investeringen: «1001 fnatt». Den lå klistret til spiller’n. Etter nogen møye kunne vi noen av hans ytterst særpregede regler utenat: «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint». Vi galopperte til platesjappa da «Det året det var så bratt» kom, året etter.

Er man fan, må man vite mer, og som klart bevis på boblende suksess, dukket Øystein opp i Oslo-avisenes lørdagsbilag, der han blant annet kunne berette at han var fra Lambertseter, at hans første band het «Hitchikers» (B-orkester med Shadows-instrumentaler som spesiale), og at hans neste, det skrålete vokalensemble «Hi-Five», solgte 175 eksemplarer av sin eneste singel. Men bandet man virkelig kan og bør minnes, og som i 1972, nærmest post-mortem, avstedkom det glitrende album «Som varmt hvetebrød i tørt gress», bar det vakre navn Christiania Fusel og Blaagress.

Da Sunde kom dundrende inn på hitlistene, ble han av puritanere ansett som en visesanger av ytterst tvilsomt kaliber. For hva behager: En tillater seg å smile? Sunde betrodde følgende til Dagbladets Plut, lørdag 15. januar 1972:

– Da jeg kom med «Fire melk og Dagbla’ for i går» hendte det noe merkelig. Folk lo. Aldri hadde noen ledd av en vise før, alt skulle jo være bomber og granater.

Pr. 1997 er Øystein Sunde langt fra tvilsom, bare ytterst populær. Og en behøver ikke være dyptpløyende analytiker for å øyne årsakene til den muntre visesangers stabile stjerne-status. Kanskje først og fremst dette: Nå du for hver eneste grammofonplate klarer å fabrikkere et munnhell som den menige mann bare ikke klarer å la vær å benytte seg av, da har du på en måte gjort det. For å si det slik: Hvor mange ganger, siden 1989, har du grepet deg i å si «Kjekt å ha»? Eller hvor ofte har du ikke muntert kommentert, siden 1994, «Du må’kke komme her og komme her»? Nemlig!

Hærtata Hørt!!

(Lars Keilhau, Aftenposten 24. januar 1997)