Naturligvis går «Det året det var så bratt» inn på VGs platebarometer i dag. Øystein Sunde er i øyeblikket vår eneste plateartist med et klart definert talent, han er den eneste som synes å ville noe og mene noe med sin kunst. Og han er også bevis på at i virkeligheten kan vi ikke her i landet klare oss uten våre plateartister.

Selv om tilværelsen er trang for våre unge platesangere for tiden, er tilfellet Øystein Sunde også beviset på at med riktig satsing med fantasi og egenart — har norsk pop muligheter til å overleve. I virkeligheten er dette kulturspørsmål: Har vi ikke norske plater, hvordan vil det da gå med det norske språk?

Er det et tilfelle at «Det året det var så bratt» rimer på «1001 fnatt»? Øystein Sunde er på markedet med sin annen lp på ett år, noen av tekstene er virkelig den rene gottebutikken: Tittelsangen først og fremst, men også andre innslag på platen vitner om en bisarr og boblende fantasi og gir tilhørerne mange gledesstunder. Men av og til er Øystein Sunde smakløs, han synes å tape oversikten over sitt særpreg og skeier ut — han tror han skal overgå seg selv, men i virkeligheten bare overdriver han.

«Det året det var så bratt (og siden er terrenget blitt mer og mer ulendt)» er i det store og det hele en festlig plate og flytter grensen for norsk popunderholdning (CBS).

(VG 24. september 1971)