– Tiden er moden for rare ting, dessuten har jeg hatt flaks, sier Øystein Sunde. Nå også utropt som Sverige-funn – med nye jaktmarker i sike. Trubaduren har erobret våre nabofrender i øst, forårsaket store avisoverskrifter og planlegger offensiv i egen regi i folkeparkene neste år.

– Klart jeg er stolt. Det er enorm rift om engasjementer i folkeparkene. For et ferskt fjes er det vanskelig å trenge inn på et nytt marked. Men bevares, intet er signert. Får bare håpe at de høye herrer husker «norrbaggen» når de får gnidd ut øye-voksen og bestemmer seg for programmet neste sesong.

For Sunde vil det i tilfelle bety debut nummer to. Alle tekster må omarbeides og legges til rette for et svensk publikum.

– Det er ikke bare fløyel å jobbe i et slikt forum. Jeg regner faktisk med å begynne på nytt igjen. Brune nesa, om du vil.

Takk til Wesenlund

– Norsk er blitt et nye «in»-språket i Sverige noe vi først og fremst kan takke Rolv Wesenlund for. Han har virkelig pløyd opp marka for andre norske artister. Hadde Fleksnes gått et halvt år til, ville «Søta bror» sugd til seg flere av våre show-mennesker, mener Sunde.

Som ikke får mye tid til å hvile på sine laurbær. For tiden er han ivrig opptattt med Cabareten «Krumspring og andre stavhopp» sammen med Ivar Medaas. Dessuten er hans forventede – og forsinkede LP på trappene.

Idrettsforurensning

– Har ikke bestemt meg for tittelen ennå. Mulig jeg kaller den «Sommer i Lynol», men det blir kanskje litt for sterkt, undrer han. Den skal i alle fall inneholde litt av hvert for folk med humoristisk sans i behold.

Platen skal spenne fra Henry Ford til Erik Bye og norsk idrettsforurensning. Sunde er nemlig av den oppfatning at norske idrettsutøvere bør betale miljøvernavgift.

– Ifølge Norsk Idrettsforbunds statistikk av 31/12 1974 finnes det i Norge 957 484 sportsfolk. Tenk hvor mange liter svette disse menneskene utsondrer pr. dag. Her er sannelig ikke snakk om åndelig forurensning, sier Øystein entusiastisk.

Om forslaget slår an, vites ikke, dessuten er det ikke fremmet i fullt alvor. Men Sunde er ikke bare trubadur full av sprøe innfall. Han betrakter seg selv som visekunstner – med rett til å være seriøs i ledige stunder.

– Må nok innrømme at jeg enkelte gnger grubler over meg selv som fenomen. Litt subjektiv selvopptatthet er ikke å forakte. Skal man leve av å produsere viser er man faktisk nødt til å digge seg sjæl! Det høres sterkt ut, men slik er det. Bare altfor få som tør å komme med en slik innrømmelse, konstaterer han.

(Øyvind Brigg, VG 6. desember 1975)