Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Dårlig press i pysjen

Har du hørt om dykkeren som var god på bunnen? Og hvordan går det med dykkeren som holdt på å få sparken fordi han gikk opp i arbeidet? Eller dykkeren som var lang i maska? Eller …

Kvikke ordspill, ikke sant? Jo, når de serveres over en kaffekopp i lunsjen eller på en LP med Øystein Sunde.

Men man blir fort mett når disse verbale rundkastene opphøyes til en gjennomgangsidé i en revy, som nå i ABC-teatret. Etter en time og femti minutter er man ganske stiv i maska.

Mani

Øystein Sunde er en makeløs viseartist, men etter «Press i pysjen» sitter vi tilbake med en følelse av at ord-magien er blitt en mani for ham. Han har på en måte sirklet seg inn i seg selv.

Det som skuffer mest under denne forestillingen er at det blir presentert så mye kjent stoff på scenen. Man går ikke på revy-première for å høre vitser man husker fra realskolen eller se tryllekunstner man så i TV i fjor.

Og når man absolutt skal terpe på velbrukte ideer, så som å imitere Ingrid Espelid Hovig og synge sangen om alle kjendisene som gjør hva med hverandre, forventer man litt ekstra.

Pluss

Men, bevares, her var flere godbiter som varmet, spesielt etter pausen. Øystein Sunde tok et fandenivoldsk tak på preposisjonsregelen fra tysktimene, «Trio Martini» sparket elegant mot rytmeboksmusikken, og det gjorde rent godt å høre Kari Svendsen synge sin kjærlige hverdagshilsen til Twin Otter-flyet over Nordland. Lille-Karis naturlighet var i seg selv et forfriskende pluss ved forestillingen.

Noe gjennombrudd for Mari Bjørgan som revyartist ble dette ikke. Hun klarer seg for så vidt godt på scenen, men mangler tilstrekkelig frekkhet og den personlighet som skal til for å slå knock-out på publikum.

Ivar Medaas er den han alltid har vært.

Den som kom heldigst ut av det var sant å si Trond-Viggo Torgersen, som hadde forfattet forestillingens beste innslag, en forrykende reklametekst for sykehustjenester. Her har norsk revy fått et godt kort opp i hendene.

Det rutinerte tremannsorkesteret klarte seg fint, uten å måtte bryne seg på særlig store utfordringer.

Ved å gå til kraftige innstramninger kan «Press i pysjen» bli atskillig bedre enn hva som ble vist på premièren torsdag. Tynne poenger ble strukket altfor langt. Regissør John Andreassen bør derfor finne fram strykejernet og gå over pysjen en gang til. Pressen er rett og slett for slapp.

(Martin Lohne, VG 13. oktober 1979)