Herved kommer en viktig melding til alle med «hue under armen og armen i bind» – gå og se Gitarkameratene på Dizzie Showteater. Glem høsten og unn den en festkveld med fire herrer, åtte gitarer og et trekkspill. Denne kombinasjonen vet hvordan den skal spre glede.

Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde, Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen – de fire suksesskameratene – har i løpet av et par år fått fotfeste som en kvartett med atskillig tyngde.

Helaften

Nå står de fram med et helaftens show i et etablissement som er beregnet på andre publikummere enn det de møter på turné i vårt langstrakte land. De fire herrer mestrer overgangen.

Som på sin siste LP tar de fire herrene utgangspunkt i hva som er typisk norsk. De spøker og ironiserer over vår ubendige trang til friluftsliv i høljende regnvær eller vår markante personlighetsforandring straks vi kommer syd for Færder. Men bak ironien ligger en generøs varme.

Litt underlig er det å tenke på at de fire på scenen står for noe av det beste vi har hatt av visekunst de siste 20 åra.

Visen forsvinner

For nettopp VISEN drukner kanskje litt i det fartsfylte showet gjengen presenterer. Glimtvis serveres vi poesifylte ballader som nydelige små pustehull mellom alle vittighetene.

Kvartettens styrke på en show-scene ligger i kombinasjonen muntre tekster, fengende melodier – og som en ekstra fargeklatt – de kvikke replikkene mellom låtene.

Øystein Sunde er en mester i å briljere med verbale kjappheter. Hans «Ambassanova» og «Gammal Amazon» konkurrerer i høy grad med Lillebjørns heftige beskrivelse fra Sydenreisen, «Anna på Gran Canaria», om tittelen showets høydepunkter.

Nytt og gammelt

Fra scenen triller det ut perler, noe gammelt, noe nytt. Kvartetten er rause nok til å gi et potpurri av sine gamle «slagere».

Først og fremst fungerer herrene som en fint samstemt enhet. Deres innbyrdes humor smitter over på publikum. De er fire gjøglere som i sine viser farer over det meste av det norske livs viderverdigheter. Litt raskt i svingene går det, men slikt skjer vel når man kjører Amazon på Skarnes.

Og det beste av alt – disse kameratene er typisk norske. Det er faktisk noe å være stolt av!

(Av Borghild Maaland, VG 12. september 1990)