Før han reiser på en ny turnérunde med Ingrid Bjørnov, holder Øystein Sunde en eksklusiv konsert på Bærums Verk. I trioformat spiller Sunde bossanova og samba.

– Jeg vet ikke om noen annen enn Tom Lund som behersker bossa. Jeg jukser litt. Når vi spiller, blir det latin-preg på countryen min og country-preg på latinmusikken hans, sier Øystein Sunde.

I kveld spiller Sunde i Gassbygningen på Bærums Verk sammen med Tom Lund (gitar) og Birger Misteigen (perkusjon). Denne kvelden blir i bossanova og samba-rytmenes tegn, lover Sunde.

Kveldens intimkonsert for 100 publikummere, «Skal det være en bossa nå, da?» er den første av tre solokonserter før Sunde gjenopptar turneen med Ingrid Bjørnov 1. februar i Horten. I morgen spiller Sunde i Modum kulturhus og Vittingen kulturhus på fredag.

Ny musikk

Sist Sunde kom med nytt album var «Meget i sløyd» i 2008. I fjor kom singelen «Dødsbo», en omskriving av Ravis «Dødssøt». Bjørnov og Sunde har en avdeling på konsertene sine der de skal overraske hverandre.

– Da har jeg måttet komme med noe nytt. Samarbeidet med Ingrid har vært inspirerende. Mye av skrivelysten kom tilbake, sier Sunde.

Sammen med Tom Lund har Sunde spilt inn nytt album som foreløpig ikke har en utgivelsesdato, bekrefter Sunde.

– Det er bare å finpusse og rette opp noen tekstlinjer, sier han.

På Bærums Verk blir det et utvalg nye sanger og noen gamle og kjente sanger som «Campingvogna» og «Du må’kke komme her og komme her» arrangert om til bossanova.

Bossa møter country

– Det er en god del av sangene mine som bikker mellom latin og country. Hvis du synkoperer en J.J. Cale-låt eller et country-groove, så er du på den andre siden av ekvator, sier Sunde.

Første gang Sunde og Lund spilte sammen i studio var under innspillingen av låten «Ute var det sol». Sunde hørte at sangen hadde et latin-preg, og ringte Tom Lund, som er kjent for å ha startet grupper som Desafinado og Trio de Janeiro.

– Det var første «take» som var magisk. Det holdt det, minnes Sunde.

– Vi treffer ikke på de samme taktslagene på likt, vi treffer forskjellig. Han har en annen «feeling» enn meg, sier han.

Å spille en bossanova med sin karakteristiske rytme og harmonisering er krevende.

– Melodien er den samme, men Tom erstatter mine enkle akkorder med noe som er sløyere. Jeg får «kick» av å spille med Tom. Vi tilpasser oss hverandre, avslutter Sunde.

(Martin Aasen Wright, Bærumsavisen 20. januar 2016)