Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

En glad spellemann

Glad, men litt sliten, er Øystein Sunde hjemme igjen bak tredje hølet i hekken på Skarnes. – Gratulerer med begge prisene! sto det på plakaten som var festet på sparken hans utenfor inngangen mandag formiddag, og inne kimte telefonene fra massemedia, venner og kjente som ville ha en prat med Årets Spellemann.

– Det er bare moro! Alle gratulasjonene varmer, sier Øystein Sunde. Han hadde allerede vært på butikken på morgenkvisten og opplevd at sambygdingene gledet seg stort på hans vegne. Alle synes det var på tide at denne populære og munnrappe musikeren og entertaineren ble dobbelt prisvinner. Godklemmer fra kona Gudrun og ungene Turid og Torbjørn hadde han også fått. 42-åringen har gledet det norske folk gjennom mange år og fått sagt en god del gjennom visene sine med den spesielle humoren.

Ingen skive i år

– Nå har jeg tenkt å ta det litt med ro. Jeg har iallefall ingen voldsomme planer med det første. Tror jammen jeg skal ta meg både påskeferie og sommerferie i år. Jeg har planer om å gjøre noe mer med Gitarkameratene (Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen). Ellers får vi se hva som dukker opp. For øyeblikket ser jeg ikke lenger inn i framtida enn jeg kan kaste en elefant. Noen ny skive blir det iallefall ikke i år. For meg er det ikke aktuelt å presse ut ei skive i året. Jeg kan jo ikke slite ut publikum heller. Det er tross alt ikke mer enn 4 millioner mennesker her i landet.

Bredt publikum

I 20 år har Sunde holdt på i bransjen, og han innrømmer at han lever bra av jobben. Så lenge publikum liker det han gjør, vil han holde på. Sunde har vokst med sitt publikum. I starten av sin karriere appellerte han mest til de unge. Men etterhvert har alle aldersgrupper fått sansen for Sunde.

– Jeg så det sjøl under konserten i Konserthuset i fjor. Titta utover salen gjennom teppesprekken. Der var det stinn brakke av eldre, voksne, unge og barn.

Det hele begynte først på 60-tallet. Øystein bodde i Oslo da og spilte sologitar i band. Bandet holdt på noen år, men var like ukjent da det sluttet som da det begynte. Det var på den tida eller kopierte engelsk og amerikansk musikk. Men så kom visebølgen på slutten av 60-tallet, og det gikk opp for Øystein Sunde at svenskene sang på svensk og danskene på dansk, så hvorfor i herrans navn skulle nordmenn ikke bruke sitt eget språk?

Oppdaget hardingfela

Det var da Sunde skrev «Jaktprat» og taket holdt på å revne av et begeistret publikum. I 1968 startet han Christiania Fusel & Blaagress. Gruppa ga ut en single som solgte i 81 eksemplarer. Fortjensten holdt til en cola og fem glass. Men det var LP’en «Som varmt hvetebrød i tørt gress» og hans arrangement av Fanitullen som virkelig satte spor etter seg. Da hadde Øystein vært på landskappleik på Geilo og skjønt hva som ligger i slåttemusikken med hardingfele og fot-tramp.

Mer til miljøvern

– Til tross for alle rundkjøringene liker jeg meg godt på Skarnes og har ingen planer om å flytte på meg. Rundkjøringer er ok. Men det tok ganske mange år før Norge skjønte at rundkjøringer var en fin måte å avvikle trafikken på. Og da skal det plutselig bygges rundkjøringer overalt. Det kryr av dem her. De koster, og kanskje hadde vi vært bedre tjent med å få renset kloakken. I det hele tatt bruke mer på miljøvern. Folk vil gjerne gjøre sitt for å bevare miljøet, men da må stat og kommune legge til rette, slik at folk slipper å være miljøforurensere mot sin vilje.

Om miljøvern og rundkjøringer blir temaer på Sundes neste skive, tviler han sterkt på. Ideene dukker vel opp etterhvert, mens han pusler nede i hobbyrommet sitt, eller tar seg en tur på Njusttjernet på sin lengdeløpsskøyter anno 1959.

(Berit Brenna, Glåmdalen 23. januar 1990)