På Grei Kafè i Skippergata 3 – det lyder nesten som tittelen på en Øystein Sunde-skive. Så var det da også i dette kjellerlokalet at ord-ekvilibristen og gitarkameraten Øystein Sunde lanserte sitt nyeste produkt, «Du må’kke komme her og komme her».

Blant respatexbord mottok Sunde et kobbel pressefolk, og dessuten kunne platedirektør Audun Tylden by på gull. Etter en og en halv dags salg har nemlig platen solgt i 28.000 eksemplarer – 3000 mer enn gullkravet.

Tylden forsøkte også å komme med en slags forklaring på hvorfor vi pressefolk ble stuet sammen i en meget folkelig kafè, nemlig at Øysteins nye plate er særdeles folkelig, og at Grei Kafè derfor var et mye mer egnet sted enn eksempelvis Continental eller Bristol – hvor det er vanlig å ha pressekonferanser.

Artisten selv satt tilsynelatende lykkelig ved et av respatexbordene og gumlet på en brødskive med egg og bacon, og svarte at «nei, det er da ikke vanskelig å finne på noe å skrive om – man bor da i Norge», og «jøss, har’n solgt så mye?»

Lenge siden sist

Det er gått fem år siden Øystein Sunde sist ga ut et solo-album – en plate som ble en kjempesuksess, og der tittelen nærmest er blitt et ordtak i Norge: «Kjekt å ha».

– Har hatt så mye å gjøre, vet du, svarer Øystein Sunde på Bergens Tidendes spørsmål om hvorfor det er gått så lang tid.

– Dessuten ser det ut til at det påvirker salget positivt at det går så lang tid mellom hver skive. 28.000 på to da’er. Det er helt utrolig, gitt!

Og selvfølgelig har han hatt mye å gjøre. To omganger med Gitarkameratene, en plate med de samme kameratene, en samle-LP, turneer, fjernsynsopptredener – you name it!

Ideer i esker

Øystein Sunde ber om å bli trodd når han forteller at visene hans blir til ved at han plukker fram ideer fra skuffer og esker for å se om det er noe han kan bruke.

– Jeg gjemmer på ideer. Kjekt å ha, vet du. «Ambassanova» fra albumet til Gitarkameratene har jeg hatt ideen til helt siden 1977. Men jeg klarte ikke knekke’n før jeg kom sammen med de tre andre. Flere av sporene på dette nye albumet har jeg hatt biter av i flere år. «Lumbago Boogie» er et eksempel, «Katta til Hansen» er et annet, forklarer Sunde.

Selvkritisk

Øystein Sunde er en av de få artistene som våger å komme med kritiske bemerkninger til sitt eget produkt samme dag som det gis ut. Småpirk, riktignok, men likevel.

– Jeg burde nok hatt med en instrumental-låt. Det hørte jeg ikke før plata var ferdig. Blir mye ord, vet du, og da kan det være greit med et lite break for folk. Dessuten er et par av låtene ørlite grann for lange. Også burde det vært et sekund eller to mer pause mellom låtene. Igjen dette med at jeg kommer med massevis av ord. Det må få anledning til å synke, sier Øystein Sunde, som like fullt bedyrer at han er strålende fornøyd med platen.

(Arild Berg Karlsen, Bergens Tidende 19. oktober 1994)