Øystein Sunde (47) er over oss med ny CD, stappfull av nye deilige munnhell. I en halv mannsalder har han vært en lidenskapelig leverandør til Det Kongelige Norske Språk. Les hvordan orakelet fra Odalen har gjort seg udødelig.
Uten denne mannen ville det ikke vært en eneste bleieskiftarbeider i dette land. Vi ville heller ikke visst hva et hi-fi-asyl var. Hvert bidige år ville vært flatt som et bilbatteri.
Så det var en Guds lykke at Øystein Sunde endelig så nattens lys, under en bister vinterhimmel for snart 48 år siden.
Temmelig nøyaktig halve livet har han brukt til å vri og vrenge på sine vanvittigheter. Vi har ledd, vi har skrattet – og villig latt ham tjene godt med gryn.
Men når historien skal skrives, er det antagelig dette han skal huskes som: Som en lidenskapelig leverandør til Det Kongelige Norske Språk.
Raust har orakelet fra Odalen skjenket oss en haug med ord og munnhell – som er knakende kjekke å ha, hver gang vi handler bleier på Rimi eller ny CD-spiller hos en eller annen Ståle Krapyl.
Da strør vi om oss med Sunderfundigheter, nesten uten at vi tenker på det.
Tar av
Og det er jo det som er selve drømmen – for folk som lever av å skrive: Å gjøre noe som blir allemannseie. Noe som blir udødelig.
– Jo det er artig å tenke på, sier han, og klør seg funderende bak øret med en nystusset plekter-negl.
– Det er i grunnen bare èn ting som er like stas . . .
– Og det er?
– Hver gang jeg går på scenen med en splitter ny låt – og folk sperrer øra opp og blir helt med, selv om de aldri har hørt’n før.
– Som for eksempel?
– «Jaktprat.» Da jeg spilte den for første gang på viseklubben Dolphin i ’68, skjønte jeg nesten ikke hva som skjedde. Det var som om låta reiv ned hele brakka. Jeg begynte å ane at jeg kanskje burde skrive noen flere sanger.
Fykende
En ting er at tydelige uttrykk som «Mårn, du!» og «Det året det var så bratt» fyker rett inn i hverdagsspråket.
Men nesten enda artigere er det når det skjer med godt skjulte setninger langt nede i teksten.
– Her en dag fant jeg en bok med gullkorn som er sagt av barnemunn: «Gjør døren høy og porten vid, her kommer en med dårlig tid,» stod det plutselig. Den er egentlig min. Og jeg husker fortsatt festen hjemme hos Lillebjørn Nilsen på 70-tallet da vi moret oss med å spille «Det hender så mangt en midtsommernatt på Hovedøen» – som reggae! «Plutselig tok Dyna fyr,» sang jeg. Den linja har jeg hørt igjen ute på bygda gang på gang – selv om jeg faktisk aldri har sunget låta offentlig!
Ordspillene hans har en stygg tendens til å deise ned fra ingenting. For eksempel når han står på tærne på scenen og sveiver seg opp til neste låt – med sin velkjente, lille improviserte intro-prat.
Når de tiradene sitter som de skal, er det yatzy og julekvelden på en gang oppi hue’ på’n.
– Men etterpå må jeg spole tilbake og lete med lommelykt langt inne i meg selv: Hva var det egentlig jeg sa? Kan jeg bruke det til noe?
Hippe ord
Helt siden sekstitallet har musikermiljøet levert nye, hippe ord til det norske språket:
– Ta ord som «kuult», «skreppe», «fett» og «kjip». Opprinnelig var det et stammespråk på Club 7 og sånt, som de streite ikke skulle forstå.
Men en vakker dag oppdaget de kuule at de streite hadde lært seg språket deres. Og enda værre gikk det da reklamebransjen fant ut hva som skjedd: Gult var kuult – og dett var dett.
For når ord er kommet så langt, da er det bare å styre unna. Da er ordet utslitt og oppbrukt. Ta «mega» for eksempel. Da kan jo’kke bruke et sånt ord. Alle går jo rundt og sier det.
Det er nettopp her Øysteins lille smarte yrkestriks ligger. Han har en egen evne til å finne & fikse på de rette uttrykkene; de vi har hørt akkurat så mange ganger at vi vet hva de betyr – men ikke så ofte at vi er blitt lei dem ennå.
Som for eksempel:
- Smi mens liket er varmt.
- Du må’kke komme her og komme her.
- (Han) skriver regning med gaffel og gjør jobben unna med sleiv.
Aukrust-fan
På skolen skrev lille Øystein knakende gode stiler, så lenge han fikk fortelle om sin siste fisketur.
Men en vakker dag kom et ufyselig ekkelt ord inn i hverdagen hans og knuste hele moroa:
Drøft …!
– Uff, det var ille. Plutselig ble stilene mine triste og korte, bare en stakkarslig kladdebokside. Fem setninger for og fire setninger mot, sukker han sorgmodig.
Men hjemme var det heldigvis trøst å finne. Allerede som guttunge freste Øystein av gårde når han fant de rette reglene:
– Jeg elsket «skarruværra, virruværra brumunddøl». Og jeg kunne flere av de kjappeste Prøysen-sangene utenatt: «16 trekkoppbiler» og «Humpetitten» fløy veggimellom.
– Hva ler du av i dag?
– Tommy & Tigern, MAD, Monty Python og «Hjelp vi flyr»-filmene. For ikke å snakke om Kjell Aukrust. Han er en enorm inspirasjonskilde. Vi leser «Flåklypa» og «Bror min» høyt i bussen når Gitarkameratene er på turnè. Det er en sann fest! Hør bare på denne: «Sauebukken traff grunnfjellet så sauelorten drev som kaffebønner rundt øra på’n.» Og denne, som handler om Il Tempo Gigante: «Asfalten lå som ihopslengte filleryer bak bakhjula.» Det er jo så vi ser hele filmen foran oss!
(Svein Kjølberg og Magnar Kirknes, VG 29. oktober 1994)