Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Super-SS-Sunde

Han snakker like fort som han synger. Påstår den noe ureglementerte sveisen skyldes nylig konfrontering med dusjen. Nettopp kommet tilbake fra konserten i aulaen, slitsomt å synge og prate jakt i to halvtimer med bare gitaren til hjelp. Leke med publikum, kaller han det. Få med dem. Småprate og sånt. En vise innimellom. Alt selvkomponert.

Øistein Sunde er navnet, selvfølgelig. 23 år. Oslo-gutt. Slo igjennom i fjor høst med blant annet Super-SS-Rally-GT og Jaktprat ispedd pannekaker og sauer og folkevogner. Representerer den nye stilen i norsk visekunst. Når han ikke spiller på turneer rundt om i landet, er han med i visegruppa «Christiania Fusel & Blaagress» med blant annet Lillebjørn Nilsen. Gruppen feiret treårsjubileum i februar, forøvrig.

– Nå har jeg så mange engasjement jeg kan rekke over, og vel … det, sier Øistein Sunde. – Får nesten ikke tid til å skrive viser lenger. Har drevet med skrivinga i vel fire år, men det var først nå i høst det virkelig ble fart på sakene. Slitsomt? Jada. Men morsomt også. Nå skal det forresten bli godt å få ferie, det er ikke vits å drive så hardt man kan og plutselig en dag oppdage at det ikke går lenger. Har en uke med engasjementer nå, så drar jeg på hytta. Fint med litt ferie. Skal på hytta i Rondane og slappe av. Kanskje skrive en vise eller to. Neida, det er ikke der jaktpraten er blitt til. Det er i Odalen, det. Norges Texas!

– Far min går på elgjakt i Odalen, og bruker bestandig å ha en masse historier å fortelle når han kommer hjem. Foregår mye rart på elgjakt, vet du. En gang hørte han en forferdelig skriking og banning og remjing borti høgget, så kom et skudd, og det ble stilt. Neida, ikke noen ble skutt. Han med børsa understreket vel bare betydningen av sine argumenter. Sånt noe kan det bli bra viser av. Må spe på med litt fantasi, mange av visene er jo bare fri fantasi. Fint å ha en del personer med, det skaper bevegelse i visa. Bevegelse, ja … Om fatter’n ble sinna for jaktpraten? Neida. Tok det pent.

– Hvor jeg får all fantasien fra, sier du? Postordrepakke fra Sverige. 25 kroner pakka. En gang i måneden, gode greier.

Han flirer godt av vårt noe desorienterte uttrykk. Bretter uanfektet halstørklet og trer det inn i en sindig innretning som skal holde det på plass rundt halsen. Dingler lett og elegang over skjorte og strikkevesten. Han venter tålmodig på at vi skal bestemme oss for om han driver gjøn eller ta ham alvorlig.

Bemerkningene kommer så selvfølgelig og uten betenkningstid. Akkurat som i visene. Man får ikke tid til å tenke seg om, blir bare sittende og lure på hva i huleste gutten mener. Sånn var det med Super-SS-en. Man oppfatter bare at det er noe som går fort og putrer innimellom. Og så jaktpraten, da. Folkevogna og lensmannen på slutten er man nødt til å oppfatte, og så at fatter’n skjøt den, selvfølgelig. Det er i grunnen evig nok til at man tar snareste vegen til en musikkforretning og skaffer seg tullpraten. Kanskje noe av hensikten?

– Joda, innrømmer Sunde, – kanskje det. Men på konserter og sånt må jeg visst venne meg av med å snakke så jævlig fort, folk har tross alt anledning til å høre meg bare en gang da, det er annerledes med en plate. Den kan man sette på igjen hvis man gidder.

– Er du inspirert av Tom Lehrer?

– Ja, enkelte ting har jeg nok plukket opp fra den kanten. Men ellers har jeg prøvd å skape min egen stil. Tom Lehrer snakker fryktelig fort, og de færreste av oss skjønner vel engelsk så godt at vi oppfatter alle poengene i en vise når det går med den farta. Men det er det som er fint med Tom Lehrer. Du oppfatter stadig nye detaljer og flirer over nye vitser i visene hans. Alltid gøy å høre om igjen.

– Men tross alt – det er engelsk han synger. Og når folk kjøper plater med utenlandsk tekst, er det gjerne melodien de liker først og fremst. Og da blir vitsen med visa borte. Jeg tror det er godt marken for norske visesangere, særlig kanskje for de som synger i den «nye» stilen – man kan kalle den en form for urbane folkeviser, viser som behandler miljøet i byene. I Amerika og England har stilen eksistert i flere år, den kom vel først og fremst med Joan Baez og Bob Dylan. Disse folkevisene har appellert til mange unge visekunstnere de siste årene – ikke minst her hjemme.

– Har du planer om flere plater?

– Joda. Kommer en skive om fjorten dager. Single. Og til høsten blir det ny LP. Koste meg fælt da jeg spilte inn den siste skiva – Skreppa mi. Eller schreppa mi. Helt kick, altså. Club 7-stil, hadde masse effekter for å få det rette miljøpreget.

Han rister på de nederste krøllene og er langt vekke fra hotellrommet under polarsirkelen.

– Schreppa mier så bra så, hu er det mange som vil ha, så, nynner han på karakteristisk undergrunns-Oslo-prat. Kan ikke beskrives, må oppleves.

– Er det bra miljø for visesangere her i landet?

– Kan ikke uttale meg noe om andre steder enn Oslo, vanskelig å få noe kontakt med miljøet når man er bare en dag på hvert sted. Men i Oslo begynte unge visesangere å møtes i Dolphins viseklubb for fire år siden, og der ble et fryktelig fint miljø. Dolphins har vært mange visesangeres vugge – jeg kan nevne Lillebjørn Nilsen, Young Norwegians, Ole Paus og meg selv. Alle som ville, kunne synge og spille der. Og de var sikre på å få publkum. Folk kom for å treffe likesinnede, alle hadde noe å gi hverandre. Men etter hvert ble en del av de som spilte kjent utover klubben, og de som opptrådte ble mer og mer avansert. Dermed torde ikke de som kanskje ikke hadde så mye trening å synge elelr spille, de ble ikke akseptert av de «store» gutta. Det var fryktelig dumt. Det ble lag som skilte seg ut, og disse fikk engasjementer rundt omkring. Dermed fikk de ikke tid til å gå i Dolphins. Og for etter års tid siden var det slutt med hele klubben. Men den har gjort sin misjon – den har fostret mange visesangere.

– Jeg synes det er positivt at mange av de helt unge spiller gitar og synger nå for tiden. De får ihvertfall gjøre det de har lyst til. Da jeg var liten, skulle alle små gutter lære å spille piano. Jeg ble putta til en spillepedagog, jeg også. Plagdes med det store, digre beistet av et piano i mange år. Og etterpå begynte jeg i hornmusikken. Spilte B-kornett, tredje stemme. Buuuu!

Øystein Sunde vrir seg i fremmelse i sengekroken hvor han har krøllet opp hele seg under praten. Han minnes tydeligvis ikke den delen av barndommen med særlig vedmod. Likner den personifiserte uvilje, og har all mulig medlidenhet med unger som blir tvunget av ærgjerrige foreldre til å gnikke fiolin eller hamre på gjenstridige svarte og hvite tangenter.

Han trives best med gitaren.

(Ane, Rana Blad 12. mars 1971)