Løsslupne, muntre danset de ned trinnene til småbåthavna. Konfererte med fiskerne og fiskets gang, hilste på ei steindød flyndre, nynnet en trall innimellom. Ingen tvi: Visetrioen Finn Kalvik, Øistein Sunde og Lillebjørn Nilsen var i ferd med å gjøre byen utrygg. Kanskje det blir ei vise av det.

De har tre anstrengende turneuker bak seg. Og skal igjennom ytterligere to av samme slaget før de gir seg i denne omgang. Dermed har de sett det meste av vårt nordlige Norge fra russergrensa og sydover. Nå venter storbyen. Og nye viser, forhåpentligvis. For det er et faktum: De fleste av trioens selvproduserte viser er blitt til med trikkeklemt, trafikkbrøl og ekshaust som liflig bakgrunnsakkompagnement.

Dette til tross: De er ingen tilhengere av storbyen. Ord som Haugenstua, Groruddalen og Tokerud får Finn Kalvik til å vri seg som en mark på stolen. Og Lillebjørn hopper nesten i taket og brøler: Desentralisering.

– Sentralisering er menneskets verste fiende, kommer det omtrent enstonig. – Se på New York, sier Finn Kalvik. Folk er i ferd med å miste herredømme over byen, byen har kvalt dem. Alt er i ferd med å bryte sammen. La oss få øynene opp for faremomentet, la oss styre utviklinga her hjemme i en annen gate.

– Et trist kapitel, Haugenstua, sier Finn Kalvik. – Som gutt fløy jeg i skauen der. I dag er det blokker så langt øyet kan se. Blokker med skyhøye husleier som tvinger folk ut i arbeidslivet. Mange av beboerne er tilflyttet, vestfra og nordfra. Søkende inn til Oslo-gryta. De store gutta tvinger dem til det. – Et av mine hovedargumenter for å være nei-mann, sier Lillebjørn: Sentraliseringa. La oss snu strømmen, la oss legge industrien der hvor arbeidskraften er, ikke der hvor de store gutta henter den største profitten, slik vi gjør i dag.

Jo, de har såvisst temaer nok i tiden til sine viser, de tre. Åpne, samfunnsbevisste retter de i ord og toner pekefingeren mot skjevheter og urettferdigheter. Som Finn Kalvik i visen om uteliggerne. Et aktuelt problem. Et problem som trenger seg inn i sinnet hos mennesker som er åpne for andre menneskers lidelse og nød.

– Du må oppleve tingene, sier Finn Kalvik. – Da kommer visa. De andre nikker enige. Det er ikke nok bare å sette seg til med papir og kulepenn og filosofere over et spesielt tema. De ting som skal skrives om må oppleves, da først blir resultatet vellykket.

Dermed er det ikke sagt at visene kommer rekende på ei fjøl. Enkelte låter har de arbeidet med i flere år. Som Øistein Sunde og «Piken fra konfeksjonsfabrikken». Tre år gikk det fra han fikk den første ideen til visen ble framført. Selvsamme Øistein Sunde er for øvrig ute på oppklaringsrunde: Det gjelder hans omdiskuterte forhold til gamle Bellmann. Det eksisterer ikke noe slikt:

– Jeg hverken liker eller misliker Bellmann. Jeg har bare ikke satt meg inn i Bellmannproduksjonen. Det jeg har hørt av ham appellerer ikke til meg, men dermed er jeg hverken Bellmannfan eller Bellmannmotstander. La det være klart.

Vi konfronterer dem med det faktum at en opphøyd person, hvis vi ikke tar mye feil var det Vreeswijk, uttalte: Den beste måten å tjene penger på er å skrive og synge protestviser mot kapitalismen. Øistein Sunde forlater lokalet. De andre protesterer. De tjener såvisst ikke penger, men nå endelig kan de leve av sin visesang. Men de skal jobbe hardt og henge i stroppen for å kunne tjene disse pengene. Det er ikke bare bare å være velkjente visesangere i dagens Norge.

Anstrengende turneer, lange reiser, opptredener der de alltid må vise seg fra sin beste side og sitt beste humør, produksjon av nye viser, opptredener igjen, plateinnspillinger, de har såvisst ingen åttetimersdag.

Men de forskrer med en munn: Noe annet? Nei. Dette er vår jobb, foreløpig gjør vi den bra, og stortrives med den.

(Turid Beth Hansen, Nordlands Framtid 25. september 1972)