Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Djevelsk god Paus på ABC-teatret!

Lett hengslete genert, med hendene på magre hofter eller i jakkelommene, ble Einar Schanke i går under den praktfulle åpningen av ABC-teatret, tilkalt på scenen av triumviratet Ole Paus, Anne Karine Strøm og Øistein Sunde – og hyllet med en melodi Schanke selv har konsipert, med nyforfattet tekst: Gledeshuset. Varmt ærbødig og ferskt trefoldig jomfru-fremført med manus i hånden av de tre agerende, dertil med takknemlige tulipaner, en elegant tributt til Schanke.

Selv hadde han for øvrig introdusert teatret og presentert showet før dette opptrinn, og begge deler kunne han gjøre med en slags blyg selvsikkerhet. Lokalet først: nærværende observatør som i særdeles fjerne år var til stede og opplevde Justers introduksjonsvise da han åpnet Edderkoppen, husker ennå klart at hans stotrende famling på den høye, trange scenen: Goddag er det De, er det Dem, – si var det virkelig vanskelig å finne frem? Først bandt vi om byen vårt Edderkopp-spinn, nå prøver vi å fange hele byen inn. Lite men godt, er det lokale vi har fått, og vårt orkester smått, men hot …

Siden har lokalet gjennomgått mange forandringer, og uensartede behov har ført til at det stadig har antatt nye former. Men slik vi opplevet det i går, følte vi oss hensatt til de forgangne tider, da dette langtarmede lokale i St. Olavsgate 1, skulle ha en gledesspredende oppgave. Tider har henrullet, her har vært atelier, studio og gudene må vite hva, men i går var det ihvertfall teater. Rødt på veggene, gull-front i første losjerad, fløyelssofaer med Chat Noir-bord, hvorpå gule intim-lamper, bakover i parkett. Klappstoler, som skal bli fløyelsrøde i nær fremtid, i orkesterplass, – en ny, bred scene, lavere enn tidligere, en lysramp av edel kvalitet. Et lokale med allverdens fine muligheter.

Og neppe kunne man ønske seg en forestilling bedre egnet til å aksentuere dem, enn den som i går ble presentert for et ytterst lite homogent publikum, – en blanding av radikale vise-yndere og er ærverdig Chat Noir-trofast premierepublikum, her var blue jeans og tversoversløyfe av velbørstet fløyel. Og suksessen var tverrpolitisk pyramidal.

For her ahdde man å gjør emed tre artister, som på en ganske forbløffende måte ivaretok både gamle revytradisjoner og den rable-forte-ord-ekvilibrisme, gitar-fremført, på en og samme gang. En ganske artig spenn, for en som fremdeles har klart present i sitt hode Justers halv-lallende infame klovnerier på Edderkoppens trange scene, – og som nå opplever bistert stramme infame tekster, formidlet med en elektronisk forthet, som slår like sterkt. Det var mye fin gammel revy i ABC-teatret i går, i stereofonisk tapning.

Æren for dette tør vel i første rekke tilfalle Ole Paus, som den desidert mest profesjonelle av det glade triumvirat. Med en apparisjon som fører tankene hen til en blanding av en luksusuteligger og en gull-bebrillet Wergeland på dødsleiet, slik en husker ham fra leseboken, – imponerer han djevelskt (undskyld) med en stillfarende, lynpresis timing, når han lavmælt introduserer – kåserer gruppens viser. Det er helt profesjonelt gjort, – han er den suverene, og så kommer da Øistein Sunde med sin varme, rablende lett monotone amatør-charme og dernest Anne Karine Strøm, nydelig uferdig ennå med litt folmende hender, – men et storartet triumvirat.

En uhyre elegant forestilling, frekk og frisk, aktuell og gøyal, med brå-intelligente tekster, et par av dem langt overtrettende det man kan oppleve i dagens revy-miljø, og snublende morsomt framført, det alt musikalsk formidabelt sekundert av Terje Fjærn, bass, Åsmund Tege, gitar, Georg Keller, flygel.

Her ble det raljert med skillingsviser, med atomkraft, med Country & Western, med Nordsjø-oljen, med norske håndverkere, med EM på skøyter, med Spania-turismen, – en vifte av infamt oppfinnsom festlighet.

En mer grandios åpning kunne ikke ABC-teatret ønske seg.

(Arne Hestenes, Dagbladet 2. februar 1978)