Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

«Blågressmusikk» i Kroa i kveld

– Vi spiller «blågressmusikk», sier gruppen, – ikke western. Egentlig en slags nybyggermusikk som stammer fra et bestemt sted i Amerika der graset er blått.

Første gang vi hørte gruppen, tenkte vi på gamle cowboyfilmer, med felespell og svingom på tunet, og samtidig var det noe så heilnorsk ved disse 6 unge i «Christiania Fusel & Blaagress», som har klart å skape en original stil. I musikk og klesvei. Jentene i maxi-skjørt og gutta i norsk cowboy-buserull. I løpet av tre måneder har «Fusel-gruppen» opptrått i «Pop-Korn», lørdagsunderholdning i radio, «Bikuben», «Bristol Inn» og i en rekke bygdelag. Størst suksess hadde de under visefestivalen på «Kroa» for noen uker siden, med mye nytt på programmet, og oppsiktsvekkende utvikling i løpet av kort tid.

I kveld opptrer de på Kroa igjen, på såkalt «Intim-kveld», og vi vet at ingen forblir uberørt av deres smittende gjøglerglede. Dyktige og originale – som gruppe og hver for seg. Kari Svendsen, kjent fra radio og TV for sitt spesielle tak på skotske og irske folkeviser, hun får låt i den norske munnharpa, og i kveld debuterer hun med flunkende ny banjo til 2000-3000 kroner, femstrengs, importert fra Storbritannia. Hun er 17 år og glir flott inn i gruppen. Det samme gjør de to 16-årige felejentene. Lyse, fortryllende Anne Kristiansen, som stryker stødig underlag, mens den mørke, stillferdige Gerd Gudding «sprekker opp» med «blågress-soli» så vi fornemmer Snøfte Smith i springdans rundt fuselapparatet.

Fredrik Wibe, 22 år, spiller bass, og det har han lært seg flott siden jul. Kåre Schanche på 20, spiller gitar, og det samme gjør Øystein Sunde, men han dobler med mandolin og noe de har døpt til ompaphon (kubjelle, bært-bært, ringeklokke og startpistol). Dette spesielle blågrasinstrumentet hørte vi sist i gruppens artige arrangement av «Hawaiian Warsong» – Spike Jones-inspirert, og skrevet av Øystein Sunde.

– Uten Øystein hadde vi ikke vært noen ting, sier Kari impulsivt, – det er han som lager alle arrangementene. Han skriver de norske tekstene også, «Nils med merra» og «Mamma vi’kke ha». «Steinbekken» hører med til gruppens instrumentale glansnumre.

– Noe skrives ned, og en del krangler vi oss fram til på prøvene, sier Kari.

– Hvordan fikk dere ideen til gruppen?

– Kari og jeg jammet litt i «Dolphinklubben», forteller Øystein, og så låt det bare blågras helt plutselig.

– Gerd og jeg hadde aldri spilt noe som liknet en gang, sier Anne. – Vi spilte i pikeorkesteret på Vestheim, og dette kom vi til å fortelle en av gutta over en brus på en Oslo-kafé. Det er veldig gøy å være med.

Tre plateselskaper har vært ute etter Christiania Fusel & Blaagress, men de vil ikke bestemme seg før til høsten. Nå har de som mål å få mer norsk på repertoaret. De øver trutt og med stor glede, og forteller at hittil har de hatt meget takknemlig publikum. Studenter og bygdelag er best.

Personlig har vi stor tro på denne gruppen, og skulle ønske Book Jenssen kunne ta seg en tur til «Kroa» i kveld, for dette må være noe for Casino’s internsjonale sommerpublikum. Originalt, sprudlende freskt og ungdommelig norsk.

(Randi Hultin, Dagbladet 27. juni 1968)