Artikkel 19710320 Aftenposten
Aftenposten 20. mars 1971.

Hvis jeg plutselig en dag fant ut at min sangstemme, som vanligvis bare kan høres når dusjen står på for fullt, burde bringes videre ut til et stort publikum, vet jeg hva jeg ville gjøre. Jeg ville gjøre et amatørmessig opptak med meg selv på et vanlig lydbånd, melde meg hos Mikkel Aas i et større plateselskap og kunngjøre nyheten om en stjernes fødsel med selvsikker stemme. Han på sin side ville smile velvillig interessert og låne mitt lydbånd, og sannsynligvis ville han uttalt de klassiske ord: «Ikke ring oss. Vi ringer Dem».

– Metodene er forskjellige, sier selvsamme Mikkel Aas, som er innspillingsleder og har til oppgave bl. a. å finne ut hvem som er verd grammofonplater og PR-opplegg, og hvem som efter all sannsynlighet aldri vil nå toppen og derfor må vandre hjem med uforrettet sak. Bransjen er tøff og konkurransen beinhard, så bare de sterke, og som regel bare de som holder mål kvalitetsmessig, når opp.

– Noen annonserer seg selv, andre dukker opp i talentkonkurranser o. l., men personlig tror jeg mest på sangeren som vokser med tid og oppgaver, som modnes efterhvert, sier Aas.

– Det er ikke lett å plukke ut fremtidens stjerner, man må liksom lete efter noe som vanskelig kan defineres, nemlig atmosfære i en stemme. Det kan være så mangt, og avhenger sikkert av den eller de som skal avgjøre hvorvidt dette er noe å satse på. Ikke desto mindre tror jeg at vi stort sett lykkes i å finne frem til de beste på et marked som ikke nettopp er rikt på talenter.

Et slikt talent står akkurat i dag iferd med å lage et spor som skal brukes på en planlagt LP. Det er Øystein Sunde, som har slått igjennom for fullt på det norske marked med LP’en «1001 fnatt» – en underlig blanding hjemmelagede viser, «talkin’-blues» og et par Beatles-melodier med norsk tekst, forfattet av Sunde selv i kjent crazy-stil.

– Sunde er kommet på den «riktige» måten, sier Mikkel Aas, – litt efter litt har han lagt av seg amatørnykkene og trykket nytte av sine erfaringer. Han er et skoleeksempel på et talent vi har fulgt med vaktsomme øyne, og ganske riktig, en dag sto han på kontoret mitt med noe jeg følte var anderledes, opplegget til «1001 fnatt».

I studio, Rosenborg Studios, som det heter, hersker det travelhet foran et plateopptak. Det er meget som skal prøves, ordnes, tilrettelegges og arrangeres. Intet bør overlates til tilfeldighetene, og selv om det er rutinerte folk på begge sider av glassveggen som skiller produsentrommet fra selve studioet, er det nødvendig å gjennomgå prosedyren i detaljer på forhånd. Instrumenter skal stemmes, stemmer skal prøves, lydkanaler skal testes. Dagens plate skal gjøres ferdig i løpet av formiddagstimene, og fordi det er en forholdsvis enkel melodi, skulle det ikke by på særlige problemer å få den ferdig, tror de impliserte. Musikerne får notene i hendene idet de innfinner se i studio, og det sier jo noe om vanskelighetsgraden.

– Hvor lang tid det tar å spille inn en LP-plate? Mikkel Aas dveler litt. – Det kommer an på, men som regel regner vi med 25-30 studiotimer, til en single 4-5 timer. Forberedelsene kan ta tid, men det varierer. «1001 fnatt» ble påbegynt 1. januar ifjor, forelå i ferdigmikset tilstand i august og ble sendt ut på markedet i september. Siden artisten var ny og forholdsvis ukjent, presset vi første opplag i bare 500 eksemplarer, men salget gikk over all forventning, og til nå har vi solgt nærmere 9000 eksemplarer. En ny Sunde-LP vil foreligge til høsten, grunnen til at vi venter så lenge er at det ville være uklokt å sende ut en ny før den første har solgt seg ut. Da kan den nye trekke interessen bort fra den første.

– En artist er ikke alltid like god, man er avhengig av å finne dagsformen for å få frem det beste han kan yde. Oppdager man at han har nettopp den dagen er det om å gjøre å følge opp og ikke gi slipp på ham før mest mulig er på bånd. Det er kostbart å produsere plater, omkostningene av lyd til en LP beløper seg til 20000-30000 kr., allikevel har vi ikke råd til å la hastverksarbeide passere. Dertil er konkurransen fra det utenlandske marked for stor. Publikum vet hva som er godt, og hva som er mindre bra. Vårt tekniske utstyr holder således mål, det er en nødvendighet.

Innspillingen av en plate med solist foregår i to etapper. Først legges musikken på båndene, derefter kommer sangen. Grunnen til adskillelsen er at man bør ha tid til å arbeide uforstyrret med stemmen. Når musikken er vel i havn og sangen likeså, begynner miksingen, dvs. tilpassingen og det innspillingstekniske efterarbeide. På miksebordet, som er et avansert elektronisk instrument, kan man bearbeide det musikalske resultat, finne frem til nyanser som er av en slik karakter at de fortjener mer fremtredende plass i den endelige melodi, plukke ut unoter, så å si, og i det hele tatt perfeksjonere den innsats som musikere og vokalister har gjort inne i studio i de foregående timer. I Rosenborg Studios opererer man med 12 kanaler fra studio til innspillingslederne, dvs. at man kan bruke 12 mikrofoner i studio på en gang.

Innspillingsledernes arbeide er å overvåke det hele, stanse innspillingen når ting går på skjeve, be om mer bass og mindre slagverk der det trengs, han er i ordets beste forstand lederen av innspillingen og avgjør de spørsmål som knytter se til ddet endelige produkts kvalitet. En slik oppgave krever et våkent øre, sikker sans for å treffe publikum «hjemme», og ikke minst rutine. Mikkel Aas kjenner bransjen også fra den andre siden av glassvegen, han har selv vært solist på plate før han ble innspillingsleder.

Øystein Sunded & Co. tar seg god tid med stemmingen av instrumenter. Skjermbrett plasseres mellom musikerne slik at de enkelte lydene blir mest mulig isolert i studio. Fra før av er rommet av den art at det ikke eksisterer noen form for resonnans eller ekko, et rop i Rosenborg Studios forstummer før det er avsluttet. Veggene er polstret.

Fra miksebordet går musikken videre til et bånd. Eventuelle effekter, ekkoklang o. l. legges på, og det hele mikses sammen og sendes til bedriften som besørger skjæring og trykking av platene. Båndet blir transformert fra tape til lakkplate, de magnetiske impulsene blir omdannet til riller. Selve tilskjæringen besørger en safirstift som er slipt til 2 tusendels millimeter i diameter. Her har produsenten av platen sin siste mulighet til å gjøre forandringer med den foreliggende innspilling, for lakkplaten som blir skåret her, blir brukt som basis for støping av matrise til videre produksjon, som er selve trykkingsprosessen.

Innspillingen av «Skreppa mi», som Sundes siste single heter, går glatt. Låten fikk fin gratis reklame i TV nyttårsaften, da Sunde spilte og sang i Wesensteens program. Øystein Sunde selv har allerede fått studiorutine, og de for anledningen innkalte popmusikere vet hvordan det skal låte. Mikkel Aas smiler fornøyd fra sin plass ved miksebordet.

– Like viktig som å finne frem til talentene er det å finne frem til de riktige melodiene. En av mine hovedoppgaver blir derfor å koble sammen personene med det til enhver tid foreliggende materiale, enten dette nå er norsk eller sendt oss via musikkforlagene. Jeg må kontakte norske tekstforfattere, ta stilling til hvor stor orkesterbesetning hver plate må ha osv. Som regel benytter vi oss av profesjonelle studiomusikere og nyder godt av deres sikkerhet og rutine, men akkurat når det gjelder «Skreppa mi», var det viktig å bruke folk som kjenner den spesielle stilen som visen parodierer.

Sundes nye plate skal ut på et marked som er så uberegnelig at ingen tør spå noe – veien til topps kan være kort, men fallet ned igjen i den store glemsels stummende mørke kan komme før man riktig har vent seg til suksessens sødme. Man er prisgitt uberegnelige faktorer som smak, moteluner og flaks. Men der hvor det er kvalitet er det alltid håp. For kvalitet vil alltid slå igjennom, mener plateprodusenten.

(Knut Bjørnskau, Aftenposten 20. mars 1971)