Artikkel 19710803 Adresseavisen
Adresseavisen 3. august 1971.

Det tok tid å få mobilisert Øystein Sunde til et intervju.

– Denne uke og neste bor jeg i studio, hvis jeg ikke sitter og skriver arrangementer til neste dags opptak, var hans stadige omkved.

Da han endelig kom, var det i all anpustenhet mellom opptak i Rosenborg Studios, der hans annen LP-plate nettopp ble bygget opp, og en forestående reise til Kongsvinger, hvor han skulle opptre på kvelden. Samme kveld hadde han et heidundrende gjennombrudd (vi vet ikke hvilket nummer i rekken) på TV-skjermen med sin gruppe Christiania Fusel & Blaagress. Og mirakel over mirakler: Det skjegg under omhyggelig oppbygging han presenterte under intervjuet, var fullstendig blåst under fjernsynsprogrammet.

Forklaringen var rørende enkel – opptaket var selvsagt gjort før skjeggspirene begynte å skyte opp av haken. Forøvrig bør nevnes en hatt av de minst imponerende western’ske dimensjoner – at Øystein Sunde tør gå alene under den er i seg selv et bevis på hans mannsmot.

Rent generelt skal det forresten atskillig mot til for å demonstrere en så gjennomført sprøhet som han gjore i førnevnte fjernsynsprogram. Øystein Sunde er like rar som fem andre tilsammen. Når han opptrer. Privat er han mer normal og vettug enn både fem og ti andre. Men ingeniørstudiene har han foreløpig lagt på hylla, for det er nå han bygger opp til en artist-karriere det skal bli ytterst interessant å følge.

– 1001 fnatt har jo gått som varmt hvetebrød, Sunde?

– Strålende, må jeg si. Sølvplate har jeg forlengst fått, og i snakkende stund tror jeg salget ligger et sted mellom 9 og 10 tusen, båndkassetter medregnet. Jeg innrømmer at det er moro.

– For vel tre år siden dannet du jo gruppen Christiania Fusel & Blaagress, der du spiller gitar. Litt banjo trakterer du jo også. Men hvor kommet det rare navnet fra?

– Vi lurte fælt på hva vi skulle kalle oss, og satte opp en belønning på seks flasker Tuborg til den som kunne døpe gruppa. Det var Kjell Aukrust som kom med forslaget «Fuselgutta», men det var ikke helt vellykket, for to av gutta er jenter. Det er de med kortest hår. Siden vi spiller en del i blågress-stil, vokste det endelige navnet frem etter hvert, og da det – navnet – fylte ett år, innfant vi oss hos Aukrust med Tuborgene og feiret dagen behørig.

– Nå får vi visst spørre om hva blågress egentlig betyr?

– Altså, hvilket heter «esse»: Det er en spillestil som stammer fra amerikansk folkemusikk. En høydemåler er det beste instrument du kan ha.

– Til å spille på???

– Nei, til å forklare musikken. Country and western – og altså ikke det alt for mange mennesker går omkring i dag og tror er country & western – oppsto helt nede på sletta, på prærien. Litt lenger oppover i åsene fikk vi Hillbilly – «Bakke-billy». «Bluegrass» utviklet seg i fjell-landskapene – det har navn etter en spesiell sort gress som gror der, og som vitterlig antar blåfarve. Stilen ble i første rekke lansert og utviklet av Bill Monroe, og den ligger altså på kanten av c & w.

– Og den nye LP-platen du arbeider med blir også Blågress?

– Den er ikke døpt ennå, og kommer ikke ut før til høsten, men jeg har laget det meste av stoffet. Og jeg tror nok jeg kan si at den blir sprøere enn den forrige, både musikalsk og tekstmessig.

– Går det an, da?

– Joda. Har med en god del nye instrumenter og sånn, «Skreppa mi er bra, esse» blir forresten tatt med. Kanskje «Hvis Glomma var whisky» også. Men ellers er det bare nytt stoff, helsprøtt som sagt.

– Og den helsprø artisten, tekstforfatteren, komponisten og musikeren er altså den samme Øystein Sunde som bor i OBOS-hus på Lambertseter? Som 24 år gammel har tatt pause i ingeniørstudier, som driver med smalfilming og har vunnet internasjonal pris i magnetofonkonkurranse med gode og originale musikkopptak?

– Ja, det er nok meg sånn som du ser meg her. Jeg vet ikke om det har gitt varig men at jeg bodde de sju første årene av mitt liv i Norges Texas, Odalen. Foreldrene mine er fra de trakter, men fra første strofe i «Jaktprat» opphører nesten enhver likhet med virkeligheten. Fatter’n og bikkja som opptrer i denne sangen eksisterer riktignok – det vil si: Bikkja vandret over til de evige jaktmarker etter at den hadde rukket å få høre «Jaktprat», men jeg vil ikke påstå at det var det den døde av.

– Soloartisten Øystein Sunde og Fusel & Blaagress lever likevel stadig i beste velgående side om side?

– Javisst, ikkeno’ å si på velgåendet.

– Hva er det verste du vet?

– Fan-brev uten svarporto! Det blir så dyrt at.

– Og det beste du vet?

– Hå-hå-hå, det er mye det. Mye som er godt her i livet. Mat og sånn.

Øystein blir alvorsmann og erklærer høytidelig at han synes vi har det bra i Norge.

– Jeg holder politikken totalt utenfor visene mine – i motsetning til mange andre, til folk som ikke greier å fornye seg og så går over til å synge politisk. Jeg synes politikken er kommet skeivt ut, jeg. Alle sier jo nesten det samme – eller så er det noen som er så ytterliggående at du kan fryse på ryggen.

– Men protestviser kan da ha sin berettigelse?

– Joda, jeg forkaster ikke alt som protestviser heller. Det som er ko-ko er at folk lager protestviser, synger dem og mener det alvorlig med fattigdom og elendighet og det hele, og så tjener de seg søkkrike på å synge sånn, men likevel fortsetter de å synge samme visa. Akkurat sånt virker litt skeivt, altså.

Sier den stadig mer suksessrike Øystein Sunde. Passe seg skal han, ellers har han snart sunget seg søkkrik selv …

(Rolf E. Schade, Adresseavisen 3. august 1971)