Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Norske viser med humor

En sjelden fugl i det norske landskap er visesangeren Øystein Sunde. Hans første LP-samling, «1001 fnatt», ble en salgssuksess, og i disse dager foreligger album nr. 2 under den merkverdige titelen «Det året det var så bratt. Og siden har terrenget blitt mer og ulendt».

Det er to hovedgrunner til at Sunde fortjener betegnelsen «sjelden fugl». Den første er det faktum at hans stil er original, heilnorsk og samtidig unorsk. De som kjenner ham vil vite at han står for noe sinnsvakt tøysete som allikevel har både mening og brodd.

Vanligvis har norske visesangere, med et par hederlige unntak, bestrebet seg på å ligne utenlandske idoler mest mulig, men Sunde legger ivei uten den slags gods i lasten.

For det annet er han morsom. Det er sjeldent her til lands, det. Han fabler og fabulerer med ord i reneste André Bjerke-stil, vrir og vender på fraser og begreper, gjør narr av nasjonale kultursymboler og forskjellige mer eller mindre tåpelige fenomener i tiden, hele tiden med det bredt, forsonende glis. Han er heller ikke blind for stemninger og kan til sine tider gjøre en rent nostalgisk, som f. eks. i avslutningsvisen «Ofte skinner lykkens stjerne ganske nær», en operette-foxtrot holdt i gammel ’78-stil med skurring, hakk og det hele.

Å plukke ut et eller flere nummer er ikke lett, men personlig synes jeg «Piken fra konfeksjonsfabrikken» er usedvanlig vellykket, en parodi av sjelden kvalitet. I flere av melodiene er tildels ukjente «instrumenter» tatt ibruk, det er både støvsugerslange, gjøkur og sveivegitar. Sundes ledsagende musikere, kalt «Postverket», består av drøyt 20 mann som har gjort en bra jobb.

Man bør også notere seg instrumentalisten Øystein Sunde, han behersker en rekke instrumenter og spiller mange av dem tildels meget godt. I det store og hele en svært vellykket viseplate, den er original – og norsk.

(KBj., Aftenposten 11. september 1971)