Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Ord fra en kjeller – en innføring i det Sunde’ske liv og levnet

Vi hadde ikke vært på Skarnes før, noen av oss. «Øystein Sunde? Ja, du kjører bare ned til a’ Margot, og så er det omtrent hundre meter bortafor der. Tikk takk til den hyggelige damen. Kort tid etter geleides vi ned ei kjellertrapp og inn ei dør, der et ganske velutstyrt 16-spors studio åpenbarer seg. Aha, så dette er stedet som bærer det prosaiske navn Gamperæva Studio? Hvilket bekreftes. Steinar og jeg får hver vår stol. Min hever seg ca. 10 cm over gulvhøyde, og er ifølge utsagn en spesialkonstruksjon for laidback gitarspill. Kaffe og sjokolade frambringes.

Velkjent landet over først og fremst som en munndiaréisk ordsjonglør av rang, og dernest som en av landets kanskje beste gitarspillere, men de fleste er jo ellers belemret med en fortid. Det startet så tidlig som i 1960. Da var det rock ’n’ roll som i det store og det hele dannet grunnlag for den oppvoksende slekts musikkforståelse. Øystein Sunde var ikke noe unntak i så måte, men snart fikk han også andre interesser.

Bølger kan være lumske

I Grensen i Oslo, like bak ærverdige Amalienborg, lå den nesten likså ærverdige og sagnomsuste Frisksportrestauranten. Her holdt i sin tid viseklubben Dolphins hus, som i ettertid har fått ry på seg som utklekkingsbase for mange av våre idag mest kjente og aktede visekunstnere.

– Det var via den første visebølget og Dolphins og alt det der at jeg utviklet meg og ble meg sjæl på en måte. Det var på den tida da arrangørene kjøpte visesangere en gros. De fortalte nede i impressarobyrået at det ringte arrangører fra forskjellige martnader og skulle ha noen visesangere. «Ja, skal du ha Lillebjørn eller Finn eller Øystein eller Lars Klevstrand?» «Nei, det er det samma det, en fem, seks støkker».

Publikums gunst er imidlertid, sett utifra et rimelig langt tidsperspektiv, en upålitelig støtte.

– Alt går jo over, så da klokka ble 1974 var det absolutt nedgangstider for visesangere. Da var det noen friske år for noen og enhver av oss.

Men før så skjedde hadde han prøvd, og fått smaken på revylivet.

– Jeg var med Dizzie Tunes fra ’72 til ’74. Det var en veldig behagelig tilværelse. Jeg var jo hipp da, og gikk rundt og venta på inspirasjon, og syntes det var stas når den kom. Jeg ble vant til å ha puter under armene, at alt var lagt opp for meg. Så da jeg var ferdig med Dizziene ble det litt tamt. Jeg måtte begynne på nytt igjen på en måte, og det tok litt tid. Det første sparket framover var med Ivar Medaas, i den greia som het «Krumspring og andre stavhopp», rett og slett et restaurantshow. Det var et slit, for i Norge er det ingen tradisjon med krogshow, sånn som det er i Sverige. Det var ikke alle steder de var der for å høre på oss, men mer for å få sin halvliter og prate. Så begynte jeg å samarbeide med Ole Paus. Jeg lærte megen skriving av ham. Rett og slett dette med at det gikk an å sette seg ned og skrive med vilje, at det var et arbeid. Ikke bare være kunstner og gjøre minst mulig.

– Likevel nytter det vel ikke å sette seg ned og skrive før en har mottatt impulser som kan utløse en idé til noe å skrive om?

– Det er klart. Det kommer inn fra dagliglivets trivialiteter ofte. Ting man går og tenker på. Man er på jobb nesten hele tida i så måte at det går et eller annet og kverner oppi skallen hele tida. Så detter det plutselig ned en dag. Idéen skrives ned på en lapp, og tas fram når behovet for nye låter melder seg. Norge er så lite, så etter et par år har du vært over det meste. Noen ganger føles det litt pinlig å synge den og den låta en gang til når du vet at det er tredje gang du er der med samme låta.

Datteren på to-tre år har hittil sittet svært så rolig på pappas fang, med en sjokolade i en hånd som blir stadig mer klissen. Nå bryter hun inn med litt småsnakk, og mener vel at hun også må ha litt å fortelle de fremmede mennene.

Tenker han noen gang på hva som forventes fra ham av publikum når han sitter der og skriver nytt materiale? Nei, mener han, ihvertfall ikke bevisst. Men innrømmer så at det ofte kan være vanskelig å bevege seg utenfor det som liksom er blitt hans musikalske område.

– Melodien former seg vel egentlig etter hva slags tema jeg skriver om. «Sjømannen og vannsenga» er et eksempel på akkurat det. Jeg hadde akkurat vært i Statene og ligget i vannseng for første gang, og syntes det var så show at det måtte jeg skrive en låt om. Og jeg tenkte at OK, hva slags melodi, jo det måtte bli en sjømannsvals. Så skrevv jeg den låta på en times tid. Når jeg ser på den idag med rim og ellers sånn rent håndverksmessig, så er det en av de beste låtene jeg har laget. Men det var jo et solid skudd over mål. Det var en månepusser av de sjeldne, for det var ingen her i Norge som hadde ligget i vannseng i det hele tatt. De som jeg skulle synge denne låta for ante ikke hva jeg snakket om. Så det endte med at jeg måtte stå og fortelle om vannseng på forhånd, og så synge låta. Det fungerte overhodet ikke. Man må jo snakke samme språket. Publikum må ha et forhold til det du skal fortelle dem om.

– Er det ellers alltid dine egne tanker og meninger som kommer til uttrykk i tekstene?

– Ja, hvor mye mening er det i dette her da? Det er selvfølgelig et spørsmål.

Se der fikk jeg den, til allmenn latter. Et lite avbrekk som ga anledning til nytt påfyll av kaffe. Men det jeg egentlig ville fram til var at om en ser på et stykke som for eksempel «Syk ’84» fra den nyeste plata, så kan dette synes som en harselas over kommende tilstsander innen en privatisert sykehusnæring. Et meget aktuelt tema i disse tider, og stor var derfor min forbauselse da denne faktisk viste seg å ære skrevet for godt over fem år siden.

– Trond Viggo Torgersen og jeg skrev den sammen i ’79 for en revy som het «Press i pysjen». Så satt jeg og tenkte på repertoar til skiva, og bladde gjennom forsåvidt gamle ting også. Så fant jeg den. «Nå, nå passer den, altså. Nå er det midt i øyet å lage den på skiva». Og jeg tenkte at da fikk vi lage den som en slags amerikansk radiosending, med reklameinnslag med jingler og hele greia. Nå driver jo folk med nærradio overalt, og alle har sine jingles og sine kvikke reportere. Så det er rett og slett en fundering på hvordan det ville vært dersom sykehusene var avhengig av at pasientene betalte for seg. Sånn som det er i Statene. Så er sykehuset kanskje litt i pengenød. «Aha, da må vi begynne å avertere».

Hvilket plutselig fikk meg til å huske en søt liten historie fra Vest-Tyskland fra noen år tilbake, som faktisk skal være sann. Et forslag om å senke fartsgrensen på enkelte svært ulykkesbelastede veistrekninger ble møtt med iltre protester – fra et firma som fabrikerte proteser. Den blir møtt med vantro latter.

– Mener du det? Det er det verste jeg har hørt. Ja sånne sammenstillinger finner du jo egentlig i dagliglivet også, bare på en litt annen måte. Men den var jo veldig grotesk da.

Media, monopol

Og så over til den festlige mediadebatten.

– Føler du som artist at du står i et avhengighetsforhold til media, for eksempel på den måten at du ønsker platene dine spilt i radio?

– Alle er jo avhengig av radiospilling. Og siden vi da har et monopolsystem som heldigvis nå er løsna på, så har NRK vært det eneste stedet der du får spilt greia di for folk. Jeg syns forøvrig det må være noe av målsetningen for NRK å holde liv i det artistlivet vi har i Norge. Nå har jo jeg det egentlig veldig godt. Det er ingen fare med meg økonomisk. Men jeg tenker på at det er så veldig mange andre også som er avhengig av dette. Som gambler og reiser rundt i landet, leier konsertsaler og prøver å få folk inn. Da syns jeg at NRK kunne vært litt greier med å fortelle folk at nå er den og den ute, og på den måten gjort litt mer for å opprettholde det kulturlivet vi har. Ikke bare det seriøse.

Så Øystein Sunde oppfatter ikke seg selv som en seriøs artist?

– Hva er det alle humorister pleier å si? At humor er alvor. Jeg driver jo med dette her fordi det er det jeg ønsker. Du kan si at jeg leker med ord og låter.

– Noen vil kanskje mene at du er litt flåsete enkelte ganger.

– Ja helt sikkert. Jeg er nok det også til tider. Det er ikke alt jeg har skrevet som er like bra. Herre min hatt! «Don’t look back», sa Bob Dylan. Uff, det er enkelte låter jeg ikke tør se på, fordi jeg syns de er råtne, at det er dårlig håndverk. Og det er alltid ting man gjerne ville gjort annerledes, såvel produksjons- som arrangementsmessig. Men stort sett er jeg fornøyd.

En liten avsporing fra hovedlinja. Vi havnet etterhvert bort i nærradioens betydning fra kulturlivet, og var skjønt enige om at sunnhetstilstanden med den var for oppadgående.

– Dersom en ser på hele Norge de siste årene, så har lokalpatriotismen på en måte blomstret opp. De forskjellige landsdelene har tatt vare på sine artister, og det har blitt mye mer liv i lokalmiljøet. Det er jo flott. Det har gått litt utover de som er riksartister, på den måten at du skal være mye større for å klare å trekke folk i distriktene, fordi de har sine egne. Men det får stå til.

Reklame i eteren. Ingen overvettes begeistring, blant annet etter å ha opplevd forholdene i USA.

– Det er tydelig at det har sine negative virkninger når store organisasjoner kan få stoppet en serie som Soap for eksempel

Dette førte etterhvert over på statlig kontra det noen vil kalle det private, eller frie initiativ.

– Ta for eksempel maten på toget, på NSB. Norsk Spisevognselskap, som er statlig, drev dette. Men så kjøpte Narvesen hele dritten, og nå er det bare tull. Den maten du får på toget nå er til å kaste opp av. Spisevognene er borte, de er leid bort til Sverige. Så lenge staten driver det så er det tungrodd, og mange ganger veldig dårlig. Men det kan ihvertfall kontrolleres, nettopp fordi det er statlig. Men når private slipper til og får monopol, da skal du ha takk.

Mellom himmel og jord

– Du har alltid stått for meg som en temmelig jordnær person. Tittellåta fra din siste LP, «I husbukkens tegn», kan på et vis oppfattes som en utdriting av de mer «svevende» av oss.

– Astrologi. Jeg syns det er litt latterlig. For noen er det en slags trosgreie. Noen bruker det som et slags alibi på sin egen personlighet. «Jeg er skorpion jeg, så du får bare ta meg som jeg er». «Jeg gjør innbrudd, for jeg er …» Det er nesten sånn, og det er forferdelig galt. Og så har jeg vanskelig for å godta at alle sånne stjernelegemer har noe å si for hvordan jeg er inne i skallen.

– Men det du tar opp i teksten er likevel bare den useriøse, ukebladsiden av saken. Astrologi er tross alt en flere hundre, for ikke å si tusen år gammel vitenskap.

– Vel, jeg lånte noen tjukke bøker og satte meg ned og leste i ei uke, og noterte og noterne, og dro da mine slutninger av det. Ti av tolv stjernetegn har den egenskapen at de som er født under dem hjelper mennesker i nød, for eksempel. Et av disse stjernetegnene der dette ikke sto, har forbindelse med desember og da er jo Jesus født. En kan dra masse konklusjoner ut av det der, andre enn de forfatterne har hatt som intensjoner.

– Hele dette kompleket med en økende interesse for og tro på de mer okkulte vitenskaper er vel egentlig et utslag av utrygghet.

– Ja, du vet, Jesus står ikke så sterkt som han gjorde rett etter krigen. Man har kanskje behov for å tro på et eller annet.

– Og når de ikke finner det i Bibelen, så …

– … så prøver de å lete andre steder. Og når prestene driter seg ut, så … Det er jo bare mennesker.

Mannen som var gitarstreng

Instrumentalisten Sunde bør vel heller ikke glemmes. Føler han selv at gitaristen kommer litt i skyggen av gjøgleren?

– Ja, litt opp og ned. Det har blitt mer akseptert de siste åra, og det er hyggelig. Noe av det jeg har jobbet mest med i hele livet er å spille gitar, så det er veldig moro å få høre at folk liker at jeg spiller.

– Du øver vel mye?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har ikke noen rutine i å øve, for jeg spiller bare når jeg har lyst. Det har jo også en trist side. Det kan hende at jeg står på scenen og sier: «OK, nå tar vi Lynavlederen». Og så kan jeg den ikke. Det er litt kjedelig. Det er veldig kjedelig. Å aste seg ut i det største imponatornummeret du kan, og så går det rett i dass. Jeg burde selvfølgelig ha øvd hver dag. Ellers har det å spille gitar også sine aspekter.

Man er ofte offer for det han kaller «imponatoreffekten». Det at folk blir voldsomt imponert når han spiller et raskt stykke, mens et teknisk sett mer intrikat stykke i sakte tempo ikke utløser annet enn gjesp.

– Det blir et slags verdensmesterskap i gitarspill? Hundre meter fortest liksom.

– Javisst, og det er egentlig helt johan. Det var jo sånn allerede på Shadows-tida. Da var det sånn at når det var et eller annet band som spilte, så sto det foran på scenen to lag av sologitarister fra alle mulige orkestere rundt om som skulle se hva de gjorde. Så sto de der med øyet, ikke sant. «Aha, han spilte ikke den, nei». Så var det tilrop. «Spell Orange Blossom Special». «Ta Andorada på ryggen». Og gjorde du ikke det, så var du ikke noe ålreit.

Tilståelsen.

– Jeg har stått sånn sjøl, jeg.  Jeg husker Vanguards spilte borte på Odalsmarken. Der sto Johnny Sareussen og Terje Rypdal og alle gutta. Rypdal med rød Fender Strat. Jeg sto liten ved siden av. «Spell Orange Blossom Special ’a». Så så’n ned på meg med sånn Giant Killer-blikk. «Her skal du få’n, gutten min». Det var stor lykke. Han sleit litt med’n, husker jeg, ellers så gikk det meget glatt.

Musikk med «u»?

Plassen begynner sannsynligvis å bli knapp, men før vi gir oss får vi et reflekterende syn på lyd og ulyd sett i lys av de brottsjøer av musikalske stilarter som er kastet, og stadig kastes over oss.

– Jeg tror de fleste melodier er komponert snart. Ihvertfall virker det sånn. Det er veldig lenge mellom hver slager som setter seg, som folk husker. Det er også lenger mellom hver melodi som virkelig er en melodi.

Steinar ymter frampå at det nå kanskje mer dreier seg om å skape en stemning.

– Ja, en er nødt til å søke nye veier, eksperimentere med alt mulig rart.

Om rock:

– Det folk kaller rock idag, for meg er det noe helt annet. Jeg er jo vokst opp med Elvis og de greiene der. Plutselig sitter jeg og griner på nesa av heavy metal og new wave og gud vet hva det heter alt sammen. Og tenker: «Ja, nå er du blitt gammel». Når man leser litt sånn undergrunnslitteratur, virker det som om rocken er oppfunnet idag. Da blir jeg litt irritert.

– Egentlig er det kanskje ikke så viktig om det er rock eller ikke, bare folk føler at musikken har noe å gi dem.

– Det synes jeg også. Det er godt å høre. Jeg må si jeg blir litt ille til mote når det diskuteres spalte opp og ned om akkurat dette, hva som er rock og ikke. Det blir på en måte litt religion over det. Rettroende eller ikke.

Ute ligger et kaldt drag i lufta, til tross for at sola er det eneste som beveger seg der oppe. Små grønne blader på trærne gir imidlertid et hint om at våren ikke har tatt feil i år heller. Langsmed veggene lusker tre personer rundt med lange målebånd. Den kommunale økonomien er i ferd med å bli skrøpelig også i Odalen. Løsningen synes å være innfæring av eiendomsskatt, et hittil ukjent fenomen på disse kanter. Innefra høres gråt fra sønnen på omkring ett. Øystein Sunde må trå til som bleieskiftarbeider.

– Det var først etter at jeg fikk barn at jeg virkelig begynte å føle meg som en voksen person.

(Jan Flauring, Arbeiderbladet 5. juni 1984)