Close

Not a member yet? Register now and get started.

lock and key

Sign in to your account.

Account Login

Forgot your password?

Christania Fusel & Blågress – visegruppe med mange særpreg

En av de norske visegruppene som har vært en del framme i lyset i det siste, er Oslo-gruppa med det pussige navnet Christiania Fusel & Blågress. Gruppa er kjent fra flere TV-opptredener, senest for noen uker siden i programmet «På ære og samvittighet», og nå sist under Lillehammer-uka der det også ble stor suksess.

Mange tror at gruppa spiller i country & western-stil, men det er feil. Blågress kommer nemlig av bluegras – som opprinnelig stammer fra Kentucky og er amerikansk folkemusikk. Visene som de spiller plukkes ut fra plater, visebøker o. l. Dessuten komponerer en av gruppas medlemmer, Øystein Sunde, en del sjøl, ved siden av at de oversetter noe til norsk.

Lampestativ og vaskebrett

Banjo og fele er et av kjennetegnene for Christiania Fusel & Blågress. Men gruppa her også andre særpreg. Et par av visene på repertoaret kalles fuselviser, der de trakterer en ompaphon. Hvis det er noen som lurer på hva en ompaphon er, så er det et spesialkonstruert lampestativ med all slags «bært-bærter», sykkelbjelle og kubjelle.

Et annet artig innslag er brettar, det vil si et vaskebrett med strenger. Siden strengene er falt av, spilles «instrumentet» med fingerbøl eller kjøkkenvisp. Gruppa spiller også noen såkalte jug-band viser, der vaskebaljebass (for øvrig kalt Alf av en eller annen merkelig grunn) og brettar er hovedinstrumentene.

Allsidige medlemmer

Litt om medlemmene i denne spesielle gruppa, som får stadig flere tilhengere:

Anne Elisenberg, 18 år, trakterer den omtalte ompaphon og dessuten banjo og gitar. Jobber til daglig på et fysikalsk institutt i Oslo. Anne pusler også litt med egne viser og holder i disse dager på å ta seilfly-sertifikat.

Wiggo Elisenberg, 21 år, er en allsidig herremann som spiller gitar, brettar, saxofon, klarinett, orgel og munnspill. Ingen dårlig sammensetning. Han har spilt blues til dansemusikk før han begynte i C F & B, og er i det private liv bankmann.

Øystein Sunde, 23 år, spiller gitar, mandolin og banjo. Han har dessuten nylig gått til innkjøp av dobro, sannsynligvis som den første i bandet. Dobro spilles med hawai-stål. Ellers studerer Øystein til sivilingeniør og har som hobbyer smalfilming og seilflyging.

Fredrik Wibe, 24 år, og tar seg av bassen i gruppa, ved siden av at han er den store sjarmør og maskott. Til daglig reproduksjonsfotograf og snekkerentusiast.

Gerd Gudding, 18 år, er i likhet med de andre ganske mangesidig. Hun spiller fele, mandolin, banjo og fløyte. Skal for øvrig begynne på universitetet.

Kommer med LP

Christiania Fusel & Blågrass er et merkelig navn. Faktum er at navnet ble funnet på i all hast etter at medlemmene i gruppa traff hverandre på en viseklubb i Oslo. De spiller sjelden triste viser, skjønt tidene som musikken stammer fra var ganske dårlige. Nevnes bør det også at de spiller en del irske viser.

Det er fem spilleglade ungdommer som utgjør denne gruppa. Ofte hender det at gruppa går i «oppløsning», det vil si at medlemmene spiller en del utenom. Øystein Sunde for eksempel kommer om kort tid ut med en egen LP, der Wiggo Elisenberg medvirker som studiomusiker.

Sjøl har C F & B ikke satset så mye på platemarkedet. De har tidligere sendt ut en single, men nå er det store muligheter for at gruppa vil komme med en LP i høst eller vinter. Begivenheten imøteses med forventning.

På besøk i fengsler

De fem medlemmene har gjennom en rekke opptredener klart å skape seg et navn det står respekt av. De har spilt en rekke steder, men mesteparten konsentrerer seg i Oslo-området. Ellers har de medvirket ved studentersamfunnene i Trondheim og Bergen og under jazz-festivalen i Molde. Dessuten en ting til som viser gruppas vilje til engasjement – de har nemlig besøkt flere fengsler med sine viser.

Christiania Fusel & Blågress er en spesiell gruppe med en høyst original besetning, som ikke er redde for å gå nye og uprøvde veier. At den musikalske kvaliteten er god, skulle det heller ikke være tvil om. Derfor er gruppa absolutt verd å høre på. Og som sagt: Vi imøteser den kommende LP med spenning.

(Jens, Dagningen 29. august 1970)