Det året det var så brattUtgivelser

Utgivelsesdato: September 1971

1971: CBS S 64610 (LP)
1971: CBS 40-64610 (MC)
1973: Philips 6317 016 (LP)
1973: Philips 7121 013 (MC)
2012: Spinner Records SRXLP 2021 (LP)
2012: Spinner Records SRXCD 2021 (CD)

Side A

1. Ti døgn ute og to døgn fri
2. Det året det var så bratt
3. Hvis dine ører henger ned
4. Dill Pickles Rag
5. Andpust-Olga *
6. Piken fra konfeksjonsfabrikken

Side B

1. Jeg har sjekka opp ei stripteasedanserinne
2. Regle om reklame
3. Danse vals med deg
4. Fender-slåtten
5. To igjen
6. Ofte skinner lykkens stjerne ganske nær

*) Utelatt på 2012- og 2018-utgivelsene

Medvirkende

Torvinn Midtlie (piano)
Sture Janson (bass)
Lillebjørn Nilsen (ukulele)
Helge Hurum (piccolo, saxofon)
Svein Haugen (el-bass)
Gerd Gudding (fele)
Alf Blyverket (trekkspill, tuba og trombone)
Wiggo Elisenberg (klarinett og munnspill)
Anne Elisenberg (banjo)
Espen Rud (trommer og vaskebrett)
Fredrik Wibe (vaskebaljebass)
Asle Lisland (krukke)
Pjokken Eide (trombone)
Sigurd Haugen (piano)
Christian Beck (trompet)
Svein «Chrico» Christiansen (trommer)
Finn Eriksen (trompet)
Jan Garbarek (saxofon)
Kristian Bergheim (saxofon)
Per Halvorsen (saxofon)
Bernt Steen (trompet)
Bjørn Jacobsen (bass)
Øystein Sunde (ak. gitar, el-gitar, steelgitar, mandolin, sveivegitar, dobro, kazoo og støvsugerslange)

Trivia

Salgstall: 45.000
Utmerkelser: Sølvplate, gullplate og diamantplate
VG-listen: 36 uker fra uke 38/1971 til uke 22/1972 – oppnådde 16 førsteplasser, noe ingen andre norske album har klart i ettertid!

Anmeldelser

Dagbladet: Øystein Sunde har som kjent kommet med oppfølgeren til storsuksessen «1001 fnatt». I lengre tid har de villeste rykter sivet ut fra platestudio om at den nye er enda mer gal enn debutplata. Nå som «Det året det var så bratt» (og siden har terrenget blitt mer og ulendt) foreligger, kan vi i hvertfall konstatere at plata ikke er så «vill» som det var grunn til å frykte. Sunde har utviklet se til å bli norsk pops store humorist, og det er ikke så unaturlig at han nå er innehaver av Flåklypa-hjemmebrenneriet som Kjell Aukrust har rekonstruert. Sunde satte stor pris på det, men forsikrer at det bare skal brukes i dekorasjons øyemed. Aukrust og Sunde skildrer begge folkelivet på en humoristisk måte, men det er allikevel stor forskjell på deres stil. Visene Sunde skriver kan nok av og til virke litt for krampaktig morsomme, og det er nettopp det han og produsenten Mikkel Aas bør være oppmerksomme på til neste gang. Men bevares – de mange som har sans for crazy-humor vil få en festlig stund ved avspillingen av «Det året det var så bratt». Denne gang har han fått med seg enda flere musikere, og Øystein Sunde imponerer fortsatt som multi-instrumentalist. Nå skulle det imidlertid vært morsomt å få en LP fra Christiania Fusel & Blaagress også.

Aftenposten: En sjelden fugl i det norske landskap er visesangeren Øystein Sunde. Hans første LP-samling, «1001 fnatt», ble en salgssuksess, og i disse dager foreligger album nr. 2 under den merkverdige titelen «Det året det var så bratt. Og siden har terrenget blitt mer og ulendt». Det er to hovedgrunner til at Sunde fortjener betegnelsen «sjelden fugl». Den første er det faktum at hans stil er original, heilnorsk og samtidig unorsk. De som kjenner ham vil vite at han står for noe sinnsvakt tøysete som allikevel har både mening og brodd. Vanligvis har norske visesangere, med et par hederlige unntak, bestrebet seg på å ligne utenlandske idoler mest mulig, men Sunde legger ivei uten den slags gods i lasten. For det annet er han morsom. Det er sjeldent her til lands, det. Han fabler og fabulerer med ord i reneste André Bjerke-stil, vrir og vender på fraser og begreper, gjør narr av nasjonale kultursymboler og forskjellige mer eller mindre tåpelige fenomener i tiden, hele tiden med det bredt, forsonende glis. Han er heller ikke blind for stemninger og kan til sine tider gjøre en rent nostalgisk, som f. eks. i avslutningsvisen «Ofte skinner lykkens stjerne ganske nær», en operette-foxtrot holdt i gammel ’78-stil med skurring, hakk og det hele. Å plukke ut et eller flere nummer er ikke lett, men personlig synes jeg «Piken fra konfeksjonsfabrikken» er usedvanlig vellykket, en parodi av sjelden kvalitet. I flere av melodiene er tildels ukjente «instrumenter» tatt ibruk, det er både støvsugerslange, gjøkur og sveivegitar. Sundes ledsagende musikere, kalt «Postverket», består av drøyt 20 mann som har gjort en bra jobb. Man bør også notere seg instrumentalisten Øystein Sunde, han behersker en rekke instrumenter og spiller mange av dem tildels meget godt. I det store og hele en svært vellykket viseplate, den er original – og norsk.

Adresseavisen: Sprøingen fra Lambertseter er sluppet fri igjen! Dette til advarsel, hans nye LP er nemlig minst like vill som den første. Utstyrt med nærmere tretti impliserte og et utvalg instrumenter som aldri før har sett sin like, har han snudd opp ned på Rosenborg Studio i sommer, og resultatet av aktiviteten er så absolutt hørverdig. Humoren ligger på det samme Mad/Konk-planet som tidligere, men i forhold til «1001 fnatt» er den viet større oppmerksomhet. Imidlertid er jeg redd for at en del av vitsene er for mosegrodde, og at platen derfor etterhvert kan miste sin underholdningsverdi. Dette er likevel ikke så mye å være redd for, musikalsk er den en uhyre variert, med «rægtaim», «køntri», blues, foxtrot, vals, småjazz og progressiv pop representert. At utførelsen er prikkfri vil man forstå etterhvert som man ruller opp platens synderegister. Jo oftere man lytter til dette året, jo flere musikalske krumspring vil man oppdage, så man kan trygt slippe villmannen Sunde og hans tornado inn i huset.