Utgivelser

Utgivelsesdato: 4. april 2005

2005: Spinner Records SRXCD 2016 (CD)
2015: Spinner Records SRXLP 2026 (LP)

Side A

1. Hest er best som pålegg
2. Tass
3. Møte seg sjøl i døra
4. Ute var det sol
5. Ringen er sluttet
6. Litt slaff i leffa

Side B

1. Hei og hopp
2. Boltiten
3. Jeg kommer ikke på nettet (sånn er’e bare)
4. Vafler og kaffe
5. Waiting for Rosie
6. Dans på Röhmertopf
7. Aftenbønn

Trivia

VG-listen: 12 uker mellom uke 15 og 26 i 2006 med førsteplass som beste plassering.

Anmeldelser

VG: Øystein Sunde leverer et album av godt, variert merke med sin nye plate «Sånn er’e bare». Er du Sunde-fan, er denne platen midt i blinken for deg. Ordekvilibristen fra Skarnes kan dette med å sette ord på dagligdagse hendelser, tanker og ideer, gi dem en spesiell vri, og vips så er det morsomt. Dette, i tillegg til at han er en dyktig gitarist, gjør at Sunde har, og fortsatt kan holde på, sitt trofaste, store norske publikum. Sunde har selv skrevet tolv av de tretten sangene på den nye platen. Den siste, «Waiting for Rosie», er en instrumental som The Shadows gjorde populær på 1960-tallet. «Sånn er’e bare» handler både om tidsklemma, problemer med å komme på nettet, dansefester med «noggo attåt», tapet av en kjær far, piercing, en hyllest til hesten og ikke minst et lite gjenhør med radioens legendariske gymnastikkmosjonist og lærer Reidar Morset. Musikalsk er Øystein Sunde innom både rock, pols og vals i tillegg til å briljere med sin gitar på sedvanlig vis. Øystein Sunde viser med denne platen at han er en av landets morsomste og mest munnrappe artister, og «Litt slaff i leffa» kan bli en like klassisk Sunde-sang og munnhell som «Kjekt å ha» og «Jaktprat». Terningkast 5

Dagbladet: «Møte seg sjøl i døra» heter en av sangene på Øystein Sundes første plate på seks år, og det har vel egentlig også vært hans varemerke. Men hvorfor skulle han fornye seg, han som gjør det bedre – og selger mer – enn de fleste? Showet «Øystein Sunde … og vel så det» er spilt 185 ganger og sett av 90 000. Sju av de 13 sangene derfra er med på plata, spilt inn i perioden 1997- 2004. «Sånn er’e bare» representerer ikke noe stort stilbrudd, men med singelen «Ute var det sol» viser Sunde at han også kan ha en mer seriøs side. Den er noe av det beste han har skrevet, fordi den viser en annen og sårbar – og personlig – side av tøysekoppen. Han gjør seg selv mindre forutsigbar. Tenk det, Sunde som melankoliker! Han som i 35 år har vært en slags norgesmester i tøysesang på morsmålet, med velsmurt snakketøy og imponerende ordakrobatikk. Kanskje var det for mye forlangt å få mer av samme kaliber, for i stedet handler det her – i velkjent stil – om «Hest som er best som pålegg», bikkja Tass, piercing, håndverkerproblemer, reservedelsmennesket, internett-trøbbel (med innlagt bøy og tøy med trygge Reidar Morset som en fiffig kontrast), dugnadshelvetet og fjellvadefuglen boltitten som ingen bryr seg om. Riktignok kommenterer Sunde sjelden aktuelle saker i sine sanger, men på mange måter er han likevel en musikalsk stand up-er som sjonglerer med fenomener i tida. Musikalsk er han innom viser, bluegrass, country, rock, gammaldans – og til og med noen blues- og jazztoner. «Dans på «Röhmertopf» er et svar på Ole Ivars’ «Dans på Skjermertopp» og plata avsluttes med «Aftenbønn» , spilt inn i Nashville. «Ringen er sluttet» , som det heter i en annen låt. Som alltid er Sunde i selskap med strålende musikere, i form av det faste bandet fra showet og en rekke gjesteartister. Selv er han jo også en knakende god gitarist, men som kollega Eldar Vågan i Vazelina Bilopphøggers har han kanskje lett for å tøyse det litt bort av og til. Men uansett er han veldig god på å være Øystein Sunde, og han må tas som han er. Sånn er’e bare. Men coveret må være et av årets slappeste! Terningkast 4

Bergens Tidende: Dersom leseren aldri kan få nok av Øystein Sunde er dette en plate man bør skaffe seg umiddelbart. Her er alt – i alle fall det meste – som det skal være og som det alltid har vært: morsomme tekster, flott gitarspill, gode medmusikanter og høyt oppdrevet tempo. Med et av landets kjappeste kjeftamenter samt lynraske gitarfingre har han skapt seg sin egen heseblesende sjanger i norsk musikkliv. Sånn er det bare, i sang etter sang. En smule avvik fra normalen finner vi i det som er blitt platens vakreste og beste sang, «Ute var det sol», en vemodigvakker, stillferdig skildring av farens gravferd som viser at det finnes annet i Sunde-kroppen enn spas og løyer. Toppmusikere har alltid preget Øystein Sundes plater, så også denne gang, likevel er det hans eget gitarspill som imponerer aller mest, som på «Waiting for Rosie». Få kan gjøre ham sånt etter. Kunne godt tenkt meg en ny plate der Øystein Sunde bare spiller gitar… Sånn er det bare. Terningkast 4

Drammens Tidende: Underholdende og morsom i tekstene som alltid Norges nasjonalskald innen rappkjefta bluegrass-temperert visepop. Likevel passerer Øystein Sundes nye album forbi øregangene uten at man kjenner noe lidenskapelig engasjement som i hans glansdager. Det er heltypisk Øystein Sunde, men litt kjedelig for å være helt ærlig. Vår egen Jonas Fjeld er medprodusent og spiller gitar på tre av låtene, og det er et imponerende kobbel av artister som medvirker fra Anita Skorgan til Bugge Wesseltoft, Jørun Bøgeberg, Olga Konkova, Rob Ickes og Respatexans-gutta Bjørn Holm og Knut Hem. Det er bare åpningslåten «Hest er best som pålegg» som virkelig holder høy Sunde-klasse på et tamt album. Den blir en hit på radio, men resten gjesper jeg av. Terningkast 2

Fredriksstad Blad: Det er alltid med en viss forventning jeg nærmer meg en ny plate med Øystein Sunde. Rappkjeften og gitarvirtuosen fra Odalen har en egen evne til å skape fengende låter som lett blir folkeeie. Så også denne gang. «Sånn er’e bare», hans 15. album, er en fornøyelig plate med mange artige viser i velkjent Sunde-stil. Halvparten av låtene stammer fra showet «Øystein Sunde… og vel så det», som ble spilt på Dizzie Showteater Oslo i sesongen 2002/2203. Den andre halvparten er nye melodier. For en gangs skyld er det ikke de vittige visene om livets mange gjenvordigheter som er beholdningen for meg. Det er den vemodsvakre «Ute var det sol», en nydelig liten sang som Sunde skrev etter sin fars død. Her blir vi kjent med en ny side ved artisten, den sårbare, og alvorlig ettertenksomme, dog innenfor en sorgmunter ramme. Mer av dette, Sunde! Terningkast 4

Dagsavisen: Øystein Sunde har så stor tro på seg selv at han tillater et nærbilde av barten på baksida av omslaget på sitt nye album. Han har også selvironi nok til å lage sangen «Møte seg sjøl i døra» om den nye tiden da «kroppen min ser ut som noe som en av unga mine har bakt». Med andre ord er det lite nytt fra Odalen. Andre må nøye seg med å skrive leserbrev til avisene om aggressive hunder, elendige håndverkere, tvilsomme konserveringsmidler og problemer med tilkoblingen til internett, men Sunde har alltid en sang å ty til. Som vanlig er det en stor fornøyelse å høre de nye tekstene hans for første gang. Slik vitsepop er imidlertid forgjengelig. Uten minneverdige melodier blir de ikke like morsomme å høre om og om igjen. Det Sunde mangler av minneverdige melodier tar han imidlertid igjen med forfriskende spill. Det er alltid en fryd å høre plukkingen på gitaren, for ikke å snakke om gjesteinnslagene på dobro, mandolin og banjo i noen av de mer bluegrassinspirerte låtene. Spesielt i «Boltiten» som er platas høydepunkt. Det er også et velkomment avbrudd å høre Øystein Sunde i mindre godt humør noen ganger, først i en hyllest til hans avdøde far i «Ute var det sol» og til slutt som bekymret gammel mann i flotte «Aftenbønn». Spøk og alvor gjør seg ofte best side om side. Terningkast 4

Rogalands Avis: «Sånn er’e bare» inneholder sju låter fra forestillingen «Øystein Sunde …og vel så det». 11 av 13 spor er sedvanlig ordkløyveri med tilhørende gitarplukking, slik vi kjenner Sunde fra ørten tidligere plater. Dette gjør han bra. Han fortsetter i den vanlige tralten, og det er han flink til. Han tar opp helt vanlige ting som han lager en liten vri på. Sunde er så å si enerådende i denne stand-up-sang-sjangeren i Norge. I tillegg er det en instrumental og en litt dempet «alvorlig» låt på platen. Sunde byr ellers på få overraskelser, men viser at han behersker ordkverulering og det å sette ord på dagligdagse ting. I tillegg er han en dyktig gitarist. «Litt slaff i leffa» har potensial til å bli en ny «Kjekt å ha». Terningkast 4

Haugesunds Avis: Ingen kan snakkesynge så fort som Øystein Sunde. Få artister har så oppfinnsomme tekster som ham. Men han er også forutsigbar. Fem år har gått siden siste Sunde-skive. «Sånn er’e bare» inneholder 13 låter av velkjent Øystein Sunde-format. Her er sanger om en hest, bikkja Tass, om piercing og Animal Planets program om livsfarlige dyr. Pluss mye annet. Låtene holder høy Sunde-standard, men går også i hans velkjente rytmiske takt. Derfor er det befriende å høre en mer personlig låt som «Ute var det sol», om minner som dukker opp når en far er død. Min personlige favoritt er den lystige og kjappe sangen om nevnte livsfarlige dyr, «Boltiten». Instrumentalen «Waiting for Rosie», en gammel Shadows-låt er også herlig i Øystein Sundes innpakning. Du kan trygt lytte til albumet «Sånn er’e bare», men de store overraskelsene får du ikke. Men det hadde vi heller ikke ventet.

Demokraten: Øystein Sunde har i nesten en mannsalder vært en kjær gitarkamerat for det norske folket. Det skal godt gjøres å holde musikk og tekster like frodige som i for eksempel ”Jaktprat” og ”Kjekt å ha”. Men det mestrer Sunde. Igjen. I den nye utgivelsen ”Sånn er’e bare” tas lytteren med tilbake til de gamle klassikerne som har blitt lande- og radioplager. Det raser av gårde i særdeles dyktig gitarspill med tekster og ordbruk som kan ta pusten fra lytteren. Vi humrer og koser oss. Det er slik ei god Sunde-plate skal være. For her er hest best som pålegg, generasjonskløft, problemer med å komme på internett, dansefester, fuglen Boltiten få bryr seg om, og utsmykning med piercing. Men kanskje aller best og nærest er Sunde når humoren og tempoet roes helt ned i ”Ute var det sol”, ei nydelig låt om tapet av faren. Også dér er Sunde stor. I sum er det ei stødig og god plate hvor Sunde gjør det trygge og velkjente i bred humoristisk stil med en superb snert, men også våger seg som den melankolske artisten med en større dybde i teksten ”Ute var det sol”. Plata er god og den kommer garantert til å selge mye. Sånn er’e bare. Terningkast 5

Sarpsborg Arbeiderblad: Endelig er Øystein Sunde tilbake med en ny plate. Endelig ikke minst for hans fans, som er en ikke ubetydelig andel av Norges befolkning skal vi tro de tidligere salgstallene hans (og det skal vi jo). Denne gangen har Sundes publikum også mye å glede seg til. På den annen side er det ikke spesielt overraskende at «Sånn er’e bare» er en gjennomarbeidet og velfungerende plate: Sju av låtene er nemlig hentet fra noe av det Sunde har drevet med siden siste utgivelse, nemlig å spille show på Dizzie i Oslo. For de av oss som ikke har hatt gleden av å oppleve dette showet, er det derimot et hyggelig bekjentskap – i god gammeldags Sunde-stil. Av de fire smått legendariske Gitarkameratene (som oppsto i Sarpsborg, må vite) har Sunde drevet det lengst med tull og tøys. Så også denne gangen, men tøys blir uviktig hvis det ikke er litt alvor til stede. Det oppfyller visesangeren fra Skarnes med låter som «Ute var det sol» og » Aftenbønn», sanger hvor eksistensielle spørsmål blir behandlet – med hans signatur, selvsagt. For øvrig er «Sånn er’e bare» svært gjenkjennelig med rappkjeftet tekstformidling, minst like rappkjeftede fingre på banjo og gitar, melodier du husker og tekster som later til å komme fra en kilde som er nærmest uuttømmelig i forhold til skråblikk-humor. Om ikke «Sånn er’e bare» er en ny «Kjekt å ha» er vi på svært trygg grunn når vi konstaterer at Øystein Sunde har prestert en plate som føyer seg svært godt inn i rekka i hans lange og imponerende karriere. Terningkast 5

Stavanger Aftenblad: Øystein Sunde er inne i sitt fjerde tiår som stødig leverandør av raffe riff og lekne rim og ordspill til det norske folk. «Sånn er’e bare» er Sunde midt på treet. Hoveddelen av disse 13 nye låtene ligger i det trivelige, men uspennende landskapet mellom Nitime-pop og Dizzieteater-revypop. Det gjelder låter som morsomme «Hest er best som pålegg», «Ringen er sluttet», «Dans», «Møte seg sjøl i døra» og «Vafler og kaffe». Her slentrer Sunde selvsikkert og sjølfornøyd rundt på en hjemmebane hvor matta er full av festlige hverdagsobservasjoner, overflatelunken hjemmekos og spinnvill orddiaré. Som i den festlige bluegrasspopperen « «Hest er best som pålegg»: «Hest er best på maten/sånn midt imellom osten og salaten/500 kilo muskler og bein/med hjerne som en plommestein.» Morsomt og velsnekra? Ja. Men spennende eller utfordrende? Nei. Dette er Sunde som vi har hørt ham de siste 25 årene. Musikalsk og tekstmessig går han i sine egne vel opptråkkede spor – og imponerer neppe noen andre enn blodfansen. Mye bedre er Sunde når han permitterer humoren – og våger å reflektere over livets dypere tema. «Ute var det sol» framstår derfor som albumets suverent beste låt. Her synger Sunde sårbart om farens død. Han er i farens begravelse. Sitter i kirken og minnes tider som var, mens livet utenfor fortsetter som ingenting hadde hendt: «Glad latter strøk forbi som et par nye ski/mens jeg satt i min melankoli/og sanket minner,/skjøre minner ifra vi var små». Øystein Sunde er imidlertid en perfeksjonist som ikke overlater noe til tilfeldighetene. «Sånn er’e bare» er derfor, som ventet, et håndverksmessig svært gjennomført produkt. Sunde er stadig en glitrende gitarist – og ellers har han med seg et velspillende stjernelag bestående av blant andre Bugge Wesseltoft (piano), Jonas Fjeld (gitar), Per Hillestad (trommer), Sveinung Hovensjø (bass) og Kari Iveland og Anita Skorgan (begge kor). Terningkast 4

Varden: «Sånn er ‘e bare er undertittelen til sangen «Jeg kommer ikke på nettet». Som vi skjønner er alt som det vante med ordgyter ‘n Sunde. Selv om dette er den dårligste sangen på albumet. For å ta det med en gang: det er en sang som skiller seg ut fra det vante jabbet. «Ute var det sol» er en vár og fin sang som handler om da Sundes far døde. Sunde går tilbake i egen barndom og henter egne minner. Her er lett å kjenne seg igjen på mange måter. «Hest er best som pålegg» er kneggende ellevilt, «Tass» handler om den søte, men dødsfarlige bikkja og «Møte seg sjøl i døra» er om å få døra i fleisen. Alle i velkjent morsom stil. Blant de aller morsomste er «Litt slaff i leffa», som handler om piercing og trekking av visdomstann. Å høre Sunde slarve som flykaptein med slaff leffe er oppkvikkende. «Boltiten» handler om alle dyreprogrammene på parabol -tv ‘n, set opp mot den lille unnselige pip-pip-en. Sunde har som vanlig med seg de beste musikerne. Bugge Wesseltoft, Knut Hem, Jonas Fjeld og Stian Carstensen er blant dem. Lydhøre kordamer er Kari Iveland og Anita Skorgan. Sundes 14 soloalbum, og det føyer seg fint inn i rekken. Terningkast 4

Bergensavisen: Han nærmer seg 60, men fortsatt er han en ord-ekvilibrist av Guds nåde. Og fortsatt stjeler han rått melodier du kan sverge på du har hørt før – enten hos Øystein Sunde selv eller noen av hans inspirasjonskilder. Men skitt au, Sunde er fortsatt viril og oppegående – og her kommenterer han hvordan det er å ikke være på nettet og å møte seg selv i døren når sønnen spiller øredøvende rock’n’roll. Platen byr på mye snadder hva gitarspill angår, og denne gang har han fått plass til en instrumental. Ikke så rart noen etterlyser et album viet til gitaren i sin helhet. Den lille overraskelsen er Sundes eneste «seriøse» vise, en fin sak om hvordan det var å ta farvel med faren. «Ute var det sol» har havnet på Norsktoppen, og der fortjener den å bli liggende en stund. Terningkast 4

Tønsbergs Blad: Øystein Sunde er fortsatt en verbal verdensmester som avleverer sine betraktninger og morsomheter i mitraljøsefart. Munnrappheten er paret med gitarspill som det slår gnister av. På «Sånn er’e bare» er han i godlune – sikker og suveren. Som tidligere vil han treffe ung og gammel. Med fylte 58 år og 35 år som soloartist er han i besittelse av solide stayeregenskaper. Fem er gått siden forrige plate, siden folkehelten sist tok pulsen på samtiden. Han griper bagatellene og gjør de akkurat så store at vi andre ser dem – og oppdager at noen av dem er noe mer enn bare bagateller. At de er vesentlige. Som alltid er han stø musikalsk. Sunde er på ingen måte nyskaper. Visekunstneren leverer varene, akkurat som forrige gang og så mange ganger siden «1001 Fnatt» i 1970. Som ofte før har han med et instrumentalspor. «Waiting for Rosie» er en Shadows-låt fra 60-tallet i sundsk framføring. Var og vakker er avskjeden med pappa, «Ute var det sol». Øystein Sunde er mer enn morsomheter, så absolutt. Men han er nå først og fremst en musikalsk humorist. I toppklasse. Og i toppform. Terningkast 5

Oppland Arbeiderblad: Øystein Sunde balanserer, i sine sanger på rim. Han balanserer mellom det geniale og det ultrabanale. På sitt nyeste plateprudukt klarer han ikke helt å holde balansen, men detter litt ned på begge sider. Ja, for Sunde er tidvis genial og tidvis banal i sine tekster denne gangen. Slik som han nærmest alltid har vært. Av og til sitter rimene. Av og til kan du humre lett av en overaskende kobling av ord. Og noen ganger kan du høre samme sang om igjen flere ganger etter hverandre for å få med deg nyansene. Men ikke alltid. I Hest er best som pålegg er han i sitt ess. Slik som strofen » hest er best på maten midt i mellom osten og salaten». Jeg ler da i hvert fall av slikt. Den gjenkjennelige Tass er en stor låt, Ringen er sluttet likeså og den muntre visa om Boltiten. Men når Sunde misser, detter ned på feil side og havner ut i banalitetene da er det fort gjort å bli litt lei. Da er en rask til å hoppe over til neste låt på skiva. Møte seg sjøl i døra er ei slik låt. Ja, og Litt slaff i leffa. «Der sto det 12.000 spenn, og han så ikke ut. Han var Ringenes herre, både i nese og trut» når liksom ikke helt opp i den mangfoldige språkgalleriet til ordkunstneren fra Odalen. Og her er det selvfølgelig tekstene som er det viktigste. Det er få som hører på Sunde på grunn av musikken. Det er de artige betraktningene hans om livet som har gitt han en plass i den norske folkesjela. Men tekstene er ikke annet enn dikt, om det ikke hadde vært for at Sunde også faktisk skriver god musikk. Denne platen er variert og Sunde har lekt seg i mange sjangere. Dette er langt fra noen ren viseplate men enkle melodier som kan spilles gjennom ved bare å kunne tre grep på på gitaren. Musikken drar opp helhetsinntrykket. Helheten blir også bedre av at Sunde denne gang gir oss en vakker vise om hans fars bortgang. En stille låt med personlige betraktninger om livet av det alvorlige slaget. Slikt redder plata fra å bli glemt med det første. Terningkast 4