Skreppa er bra, og det er flott å være gift, esse. Hun går tredje året på snekkerlinje… Jeg får helhetta av og til. Du kan snart ikke fleipe med noe… Om jeg er en trøtting privat? Det kommer an på øynene som ser – og hvem jeg er sammen med…

Øystein Sunde. Denne lykkelige blandingen av Skarnes og Lambertseter har press i pysjen og er i skuddet som aldri før.

Det året det var så bratt, var 1971. Det er det ikke lenger, hvis det noensinne har vært det for Sør-Odals Chet Atkins. Øystein kan ikke bare begeistre odølinger med kversill, meitmærk og sulu og Oslo-folk med skrepper, esse. Når han klemmer i vei på gitar, blir det jubel både i Nashville og Rio…

– Jo, det var topp i Rio. Jeg var der for å lære meg samba. Karnevalet var en aldeles fantastisk opplevelse.

– Tull! Du lengtet hjem hele tiden, bemerker fru Gudrun fra kjøkkenet på Skarnes.

– Dessuten hadde du mavesjau!

«Samba med diaré på do i Rio». Det høres som en Sunde-vise og burde kunne bli det.

– Jeg hadde gitaren med dit ned. Alle danset og spilte. Jeg kjenner draget fra USA også. Jeg må nok dit igjen, men det kan ikke bli med det første. Revyen «Press i pysjen» på ABC-teatret i Oslo skal i første omgang gå frem til jul. Senere blir det vel turneer og den slags.

Velkommen til gards, forresten, sier Øystein og dukker opp bak plater og papirer i det gamle huset på Skarnes. Han har jobbet beinhardt lenge med revyen.

– Jeg syns nok jeg skriver lettere enn før, men det er så mye å ordne, esse. Administrasjon! Jeg får ikke tid til å spille så mye som jeg burde. Du må nesten ta i gitar’n hver dag, hvis ikke blir du stiv og rar i fingra…

Huset er gammelt og koselig. På veggen henger en gammel dekorativ tissekopp – med blomst i! Potteblomst, naturligvis!

Gitar med nakkekink

Opp en gammel trapp i uthuset, og man kommer til Øysteins egen hule, hvor han skaper og spiller. Det er et inspirerende rot der. Rommet minner om en blanding av Reodor Felgens verksted, vevstue fra Orkanger og platestudio. Her er mange av Sunde-perlene blitt skapt.

– Vevstolen er Gudruns, da. Hun går på snekkerlinjen. Vi har vært gift i tre år nå. Hun er Oslojente, men trives godt her på Skarnes. Jeg syns det er helt flott å være gift, jeg…

– Hva med den flotte resonatorgitaren der?

Øystein blir dep.

– Den kjøpte jeg i Rio. Det er en sånn som Atkins bruker. Jeg har ikke tatt i den på fire måneder. Sentralfyring i vinterkulda tok knekken på den. Luftfukteren gikk for full rulle, men det hjalp ikke. Rio-gitaren fikk kink i nakken og tilpasningsvansker i Odalen. Den bøyde halsen rundt og bakover! Derfor satte jeg den ut her på loftet.

Han prøver seg forsiktig, så mer og mer – og så er det sambarytmer for alle penga…

– Nei og nei! Dette var moro! Halsen er rett som ei fjøl igjen, jo! Den våte sommeren har gjort underverker. Dagen er reddet. Hit skal jeg igjen og spelle etterpå.

Jeg lar ham få kose seg i fred med Rio-gitaren. Det er en fryd å høre på Øystein Sunde – alltid. Han spiller gitar som en gud.

– Hoho! Detta var moro! jubler Øystein og klapper Rio-gitaren på baken.

– Nyhuset er snart ferdig?

– Det gleder vi oss også til. En kamerat av meg som er arkitekt, har tegnet det. Tror det blir bra. Jeg får eget studio i kjelleren, og det er utsikt til Glomma. Den er ikke full av whisky, men en koselig elv som vi tar en padletur på av og til. Jo, vi trives på Skarnes. Her har folk bedre tid, er blide og hyggelige. Jeg har familie og venner her – folk kjenner meg og jeg er ikke mer kjendis enn andre.

Farlig å fleipe

– Mange syns du er den mest typiske Oslogutt som tenkes kan.

– Du bor ikke i årevis på Lambertseter uten at det setter sine spor, men røttene har jeg i Odalen. Jeg er imidlertid mye i Oslo også.

Så kommer setteren Fia logrende og skal ha oppmerksomhet.

– Jakter du i år, Øystein?

– Jeg får ikke tid, og jeg er ingen stor jeger heller. Fatter’n jakter elg, og jeg har vært på rypejakt to ganger. Heldigvis fløy ikke fugger’n der je skaut. Så det er ikke Øystein Sunde som utrydder bestanden. Men jeg liker å få frisk luft.

– Betyr Odalen og miljøet der mye for deg som inspirasjon til visene dine?

– Det er jo begrenset hva som skjer her, som har interesse for hele landet, men i «Hærtata hørt» er det jo mange dyrelyder som bakgrunn. Jeg finner nok en del her, akkurat som jeg gjør det i byen.

– Hvilken av visene dine syns du selv er best?

– Vanskelig å si, men «2003» tror jeg er i blinken. Alle har sikkert opplevd hvordan det er å kjøpe bukse i ei moderne sjappe. Mye av det jeg skriver om, er selvopplevd. Da blir det best, fordi det blir ekte, men jeg skriver da om andre enn meg selv også.

– Det kan ikke være lett å være morsom i Norge?

– Nei, det er ærlig talt litt av et problem. Det er snart ikke en eneste ting du kan fleipe med lenger. Alt skal liksom være så alvorlig og seriøst. Meningen med visene mine er jo ikke å erte på meg hele landet heller, men jeg vil gjerne at de skal ha en snert og av og til røre ved ting og forhold som ikke er helt bra. Det er sikkert noen som blir irritert over ting jeg synger.

– Hvem hører du selv helst på?

– Jeg fryder meg over Ole Paus. Han skriver godt og har en sikker penn. Ellers er folk i Norge på langt nær så frisinnet som for eksempel i England og USA. Det er helt sikkert, det.

Av og til låser det seg

– Tabber gjør vel du også?

– Selvfølgelig. Den største var nok visa om sjømannen og vannsenga. Der feilvurderte jeg. De fleste hadde aldri hørt om vannseng…

Ellers glemmer jeg tekster rett som det er. En gang tror jeg vi spilte «Bokreol» i fem minutter. Jeg kom ikke på teksten på det andre verset. Måtte bare gi opp… Før det hadde jeg pratet desperat og fortalt vitser i minst fem minutter. Men enda verre var det med biskopen som kom på visitas i Strøm kirke og kom helt ut av det midt i «Fadervår». Et sted mellom «Gi oss i dag vårt daglige brød» og «forlat oss vår skyld» fikk han hetta… Gud vet hva han mumlet videre. Jeg kan ærlig talt forstå situasjonen. Slikt kan skje nettopp med det du kan aller best. Men slike episoder kunne kanskje ha gjort kirken litt mer levende. Det er ikke mye humor i religionen. Nå skal jeg ikke kritisere den, men så vidt jeg vet er det kun et eneste sted i hele Bibelen du finner et streif av humor! Det er fra kapitlet der Abraham får vite at han skal ha barn med Sara! Der står det noe sånt som, «Og Abraham kastet seg på sitt ansikt og lo!»

– Leser du selv Bibelen?

– Det hender jeg leser litt her og der på hotellrommet. Det står sannelig mye interessant i den.

– For å skifte tema – har du vært på HIFI-asyl?

– Jeg, ja! I sin tid hadde jeg veggene fulle fra gulv til tak med høyttalere og teknikk av alle slag. I dag har jeg et helt enkelt anlegg. Det er bare én knott… Du trenger ikke all verden for å kunne lytte til god musikk. Mange blir for lett imponert av utseendet.

– Hvordan går LP’en «Hærtata hørt»?

– Den nærmer seg 50.000. Det er den nye gullgrensen. Det gikk jo helt inflasjon i dette tidligere. De gode fikk jo «diamant» før du fikk snudd deg. Nå er grensen for gull som sagt 50.000 solgte – og 25.000 plater for sølv. I dag er dette mye riktigere.

Press i pysjen

– Hvordan ble ABC-revyen «Press i pysjen» egentlig til?

– Først og fremst ville Ivar Medaas og jeg lage noe sammen igjen. Forrige gang var det jo «Krumspring og andre stavhopp». Noe helt revolusjonerende er vel ikke denne revyen, men vi mener likevel den er noe nytt. Særlig sammensetningen av mennesker. Kari Svendsen og Mari Bjørgan sammen med Medaas og meg burde være et variert firkløver. Det meste har jeg skrevet her på Skarnes, men jeg har fått hjelp av Yngvar Numme i Dizzie Tunes, Trond-Viggo Torgersen og Alfred Næss. Det kan jo ellers lett bli for mye Sunde. Det har vært lange og hektiske forberedelser, og det er det største løftet jeg hittil har gjort.

– Kjører du fortsatt «rally GT fastback hardtop sprint»-bil?

– Nei, du blir litt mer praktisk med åra. Nå har jeg bussen. Jeg er glad jeg overlevde sportsbil-epoken…

– Har du selv pysj?

– Det må du ha i kulda på Skarnes…

Der dundret toget forbi kåken til Sunde.

– Det var nok et norsk tog. Svensketoget fløyter alltid utenfor her, sier Øystein.

– Har du søsken?

– Ja, jeg har en søster som er rideinstruktør. Foreldrene mine lever i Oslo, men skal også flytte til Skarnes.

– Problemer med dialekten?

– Da jeg begynte å prate om vingerskær (mann fra Kongsvinger), kversilla (halsonde på hester), kakuskælk (brødskalk), meitmærk og sulu (meitemark og svale) forsto ikke en sogning i plateselskapet et eneste ord. Derfor er det også ordliste på omslaget. Han fikk helhetta!

– Skreppa di er bra, esse. For å bruke Sundespråket…

– Gudrun er alle tiders. Det er topp å være gift med henne…

– Apropos topp. Hva i all verden er det som henger som «monsåsgran» på nyhuset ditt på Skarnes?

– En gammel gitar!

(Ottar Berget, Hjemmet nr. 50/1979)