Øystein Sunde (47) er Norges raskeste verbale rallykjører. I 25 år har det gått så søla spruter. Og ennå er han bare såvidt kommet halvveis i livet. Øystein er morsom. Men bak guttefasaden og spilloppene skjuler det seg en nøysom, alvorlig fyr som du skal vokte deg vel for å terge.

Over ølstøvete og røkseige bardisker der pressefolk møtes, fortelles det at Øystein Sunde, æsj, han er omtrent like morsom som en rotfylling. Folk skulle bare ha visst.

– Det er sant, det.

Flirer 47-åringen med lett rødramma og blanke øyne i morgenlyset.

– Men det får de fleste journalistene ta på sin egen kappe. Det er ikke moro å snakke med en journalist fra Se & Hør eller Nå, for han er bare ute etter et setning som han kan smelle opp på forsida. Det verken orker eller gidder jeg.

Ikke er det lett å møte forventningene om å være morsom hele tiden heller.

– Hadde jeg vært det, ville jeg strøket med. Jeg må også ha mitt frikvarter. Jeg kan ikke gå med artistskjorta på meg hele tida. Da havner jeg på Dikemark, da, Modum Bad…

Sunde slipper ikke pressen inn i stua si. Privatlivet får du aldri. Som hans gamle kollega og venninne Kari Svendsen sier det:

– De få gangene det har glippet, har han hatt det vondt. Vi andre som ikke har vært like påpasselige som ham, har jaggu fått merke det. Det er ikke moro.

Nysgjerrigperer som ønsker å grafse i forsidevennlige spissformuleringer om barna på 11 og 13 og kona Gudrun (gift siden 1975), møter en jerndør som smeller kolossalt, og som har en kodelås som ingen Olsenbande i verden klarer å sprenge. Han blir omtrent like sur som han akkurat nå er på bilen sin. En hersens doning som nekter å samarbeide med batteriet, og som tvinger mannen til å «håndgå» (spasere) til sine avtaler.

Julekalender & melkekuponger

Men om du husker hvordan det var å være gutt i 50- og 60-årene. Om du kommer i skade for å nevne Perry Mason, f. eks. Da får du hele kjenningsmelodien bærtet med Sundemunn, i storbandarrangement og med innlagt armdrama. Da gliser’n fra vegg til vegg og slipper deg i hvert fall inn i vindfanget.

Øystein er som de fleste lekne menn, en forkledd guttunge. Modellflyene hans, kjekt å ha-innstillingen (alle koners mareritt), samlingen av nøysomt ordnede fotografier av mopedister, kjennskapen til og begeistringen for alskens tekniske oppfinnelser – det er bare en forlengelse av guttungen. Han som kasta på stikka, skrev ned bilnumre, kjøpte brei skvettlapp med kattøye til sykker’n og bygde… ja, julekalendre.

– På Skarnes hadde vi ikke Airfix. Men vi hadde julekalendre. Sånne forseggjorte greier til å klippe og brette og lime sammen. Husker du nissetoget med stasjonsbygning og perrong? Og den med tre tårn som det gikk en spiralbane gjennom? Ned den kunne du trille sånne små biler, plastbiler som kunne kjøpes for to kroner stykket. Det var en opptur av en annen verden å sette sammen de kalenderne.

Sunde er fra Skarnes som mor si. Faren er fra Kongsvinger. Familien flyttet til Lambertseter i 1955, da Øystein var åtte. Om han vokste opp i armod?

– Nei, vi hadde det helt ålreit. Når du er liten, tenker du ikke over om du har det bra eller dårlig. Du er i familiens lune arne. Mennesket er en tilpasningsdyktig skapning. I 50-åra var det ikke akkurat overflod på verken det ene eller det andre. Jeg husker det var rasjonering på melk; du fikk kuponger til å handle med borte på super’n på Lambertseter.

Drømmen var en Fender

– Jeg hørte Apache med The Shadows i 1960. Da var jeg solgt, helt ødelagt. Min første elgitar var en brukt Framus Hollywood med skyvemikrofon. Drømmen var en Fender. Den kosta 2650 kroner i 1961. Det var bare å glemme. Det å se en fyr med en sånn brungul Fenderkasse i byen var … Åååh, der går sikker en av de store. Det gjorde det nok og.

Lambertseters Hank Marvin spilte i band, Hitch-Hikers. De var litt mer populære enn Zapp appelsinsaft – på Lambertseter. I 1965 var det slutt på både dem og Shadows-perioden. Man hadde bl. a. Swinging Blue Jeans, The Kinks («You Really Got Me» – jeg trodde ikke det gikk an å lage noe så tøft!») og Stones (som Øystein så i Sjølysthallen fra et sete med dårlig utsikt og ingen annen lyd enn den man får når jenter hyler – men han var der!).

– Ting skjedde så fort. Det skulle ikke mange sekundene til før det dukket opp en ny helt. For meg var det en evighet mellom to Beatles-singler.

Oppdagelsen av gitaristen Chet Atkins og visetrioen Peter, Paul & Mary sendte Øystein ut av beatmusikken og inn i visegruppa Hi Five. Og så var det en kamerat som lurte ham til å ta en tur nedom den i dag så legendariske viseklubben Dolphins.

– Viseklubb! Jeg tenkte uuææææh! Der leser de vel dikt der, da. Jeg trudde det var kjempetrøtte greier med stearinlys, rødvin og … noe skummelt man hadde hørt om: Narkotika. Men han sa neida, det er en råkostrestaurant med gulrotsaft, alle synger og spiller, det er ikke noe farlig. Og det var helt sant. Det var starten på det jeg driver med i dag.

Lillebjørn Nilsen, av Øystein betegnet som høvdingen på Dolphins, husker ennå Øysteins første opptreden i klubben.

– Han ble introdusert som sologitaristen i Hi Five. Vi syntes det var temmelig blærete. Men han var dritflink til å spille, og vi kom raskt godt overens.

Dolphinsmiljøet skapte ikke bare dagens Øystein Sunde, men alt det som vi nå tar for gitt av norsk visetradisjon. Her oppstod også Øysteins tredje band, Christiania Fusel & Blaagress, en høyst uryddig blanding instrumenter og personligheter som spilte amerikansk bluegrass med norsk tilslag (opprinnelig inspirert av B-siden på Jimmy Dean-singlen Big Bad John fra 1961). Kari Svendsen trakterte banjo og tuba.

– Øystein var den klare lederen allerede fra starten. Som sjef var han snill, men veldig sånn ordnung muss sein. Øystein er nok en mer seriøs person enn folk tror. Veldig ryddig, veldig ordentlig.

Kari forlot bandet allerede mot slutten av 1969.

– Vi ble etter hvert mer Øystein Sunde med komp enn et band. Og fordi jeg spilte fordi det var gøy, bare gikk jeg da det ikke var så gøy lenger.

Midt oppe i alt dette gjorde Øystein også unna militærtjeneste i Flyvåpenet, og tok fatt på en aldri fullført utdannelse på Schous Tekniske Institutt (populært kalt Tekniker’n). Under en nattevakt på Kolsås skrev han «Fire melk og Dagbla’ for igår». To dobbelttimer i kjemi skapte «Jaktprat».

– Jeg følte meg sånn som i Tommy & Tigern. Tommy forsvinner ut i det ytre rom. Sånn var jeg, veldig sånn. Satt på en annen planet og skrev.

Klovnen møter Lenin

Solo-artisten Øystein Sunde var med andre ord i full vigør flere år før de første sangene hans kom på platen «1001 fnatt» (1970). Det var en allsidig og sprudlende mann som rullet inn i 70-årenes Norge. Han kunne liksom ikke gjøre noe galt. Men så kunne han det visst likevel.

I 1974 sviktet grunnen under Øystein. LP-en Ikke bare tyll solgte dårlig, intrumental-LP-en «Klå» elendig, og plutselig ville ingen studentklubber ta i ham med en tang. Jammerdalen holdt ham fanget til godt ut i 1977. Hvorfor? Fordi vi hadde fått noe gledesløst og raggsokkgrått her i landet som het politisk visesang. Ventresiden fylket seg rundt tekster uten rim og hode, med refrenger som liknet på klattete pamfletter. Publikum ble uhyre seriøst, og nåde den mann som våget seg opp på en klubbscene med et smil om munnen og et ord eller to om kvinnen. Som forfatter av Skreppa mi er bra esse og svært beslektete og uforskammet usosialistiske og lite kvinnesaksfremmende sanger, ble Øystein Sunde en upopulær mann.

– Det var ikke lett å drive med skvalagøy og moroting da, nei.

Øystein fikk siste stikk. Den politisk korrekte visesangen fra den tiden fortoner seg i dag som redselsfulle parodier på seg selv. Sundes sanger fra samme periode og før er derimot like levende, sprelsk, infamt til stede i dag som da de ble skrevet. Oppreisningen begynte i 1979 med «Hærtatahørt» og har i grunnen vedvart siden. Med revy, plater, TV-show og ikke minst et usedvanlig fruktbart samarbeid i Gitarkameratene.

Gjerrig?

Der står han nå. Sikkert forlagt i ekteskap og farsrolle, trygt hjemme på Skarnes. Lite joggbar, men klar for en tur i marka med offroadern sammen med sønnen. Økonomien sitter. Men det var den visstnok alltid gjort. Ifølge venner er Øystein en nøysom mann. Og nøysom er som man vet, et pent ord for gjerrig. Han har store problemer med å kvitte seg med ting.

– Jeg har ikke hjerte til å kaste dem. Ta f. eks. telefonsvarer’n vår fra 1974, en svær grå klump i støpejern med en liten kassettspiller oppå. Maskinen kostet 2-3000 kroner. Dyrt som nøkken.

Øystein smiler så det glitrer av’n:

– Jeg har veldig vanskelig for å kaste en ting som kosta 2-3000 kroner i 1974. Ting som i dag er helt avleggs. Det er kanskje en form for nøysomhet. Jeg var ute og spelte en del for de pengene. (Selvparodisk:) Jeg har gitt av meg selv … eller hva det heter. Så er klokka 1990 og «mor» spør: «Hva skal vi med den, og hva er dette for noe?» «Telefonsvarer’n vår fra da vi bodde i Oslo.» «Men den har jo stått i badstua i ti år!»

En brydd latter.

– Nå har jeg hus uten badstue, så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Så kommer det triumferende:

– Men gamle PC-er kan kastes!

Klarer du det?

Øystein holder pusten. Det pustrer under panseret. Topplokket går i taket.

– Nei! Jeg klarer ikke! Ha! ha! ha! Det er helt for jævlig! Jeg har en Toshiba 5100 gråsvart laptop, slepbar, ikke bærbar. Det var revolusjon da den kom. I dag vil ingen ha den, ikke gratis engang. Men jeg greier ikke å kaste’n. Jeg betalte jo 60.000 for’n!

(Yan Friis, Vi Menn nr. 44/1994 – 31. oktober 1994)