Søndag kveld var det duket for en helt spesiell konsert med Øystein Sunde i Hovshall på Sunndal kulturhus. Publikum i alle aldersgrupper strømmet til. Forventningene var nok store til den anerkjente entertaineren som med seg på scenen hadde Kristiansund operakor, Kristiansund Sinfonietta, samt dirigent Kjetil Seim.

Sunde trollbandt sunndalspublikum med sin energiske opptreden. Artisten leverte en solid forestilling, og viste med sin lek med ord, og gitarferdighet at han er en entertainer av rang. Det var heller ikke vanskelig å høre at han var akkompagnert av flinke musikere. For den som så og hørte på, fikk de det til å se ut som en lek.

Forestillingen inneholdt både gammelt og nytt repertoar.

Latteren runget gjennom salen da han fortalte om sin slektsgransking, hvor personer som Hva-sa Gustav, Veldreid Skrævadottir og Harald Hårføner hadde sentrale roller. Etter denne lille historien fulgte sangen Jeg er min egen bestefar.

Øystein Sunde fikk også selv problemer med å holde på latteren etter enkelte episoder.

Da Sunde tok seg en velfortjent pause, stod Operakoret og Sinfoniettaen for underholdningen. De gav blant annet publikum en nydelig fremføring av Rodgers og Hammerstein’s Climb ev’ry mountain. Disse melodiene var ikke like lystbetonte som det stoffet Sunde leverte, men det gjorde kanskje godt å få hvilt lattermusklene litt.

Etter en liten pause kom Sunde på scenen igjen med en trestokk, han kunne da fortelle at det var et kor på 24 små barkebiller som han hadde tatt med seg fra Odal’n.

I en sang ville Sunde ha med publikum på allsang, han mente tilskuerne burde benytte sjansen fordi det var lenge til Halvdan Sivertsen kom for å opptre på Sunndalsøra. Hans tolking av Liv Ullman var ei som går i rundt i en striesekk å ser trist ut i to timer, sammen med Max for sydover.

Dette var ei flott levert forestilling av Sunde og hans akkompagnement. Meningen var å avslutte showet med sangen Kjekt å ha, men publikum hadde helt tydelig lyst å høre mer. De klappet til han atter en gang tok gitaren fatt og visste hva han kunne…

(Trine Volden, Aura Avis 18. september 2001)