Når kua blir løve og hesten tyr, da blir Øystein Sunde sin gitar en kjempekjapp gammel amazon, og kristiansundere får følelsen av at alt er i orden nå.

Er Øystein Sunde alltid like opplagt? Er vitsene han forteller så impulsive som det ser ut som? Går det an å være så koselig som Sunde er på scenen hele tiden?

Ga han litt mer enn vanlig i går kveld? Takket han oss for sin velkomst til landstedet sitt på Averøy, eller er alle Sundes konserter supre?

Man slutter snart å grunne over disse spørsmålene. Snart har man ikke tid til å tenke på noe som helst. Forestillingen “Kjekt å ha” tar en bort fra alt og man ler og smiler for en selv fordi Øystein Sunde er en kjernekar.

Øystein Sunde hevder å ha fått fartsbot på Averøy. Han burde nesten blitt bøtelagt for den farten han viser i Festiviteten også. Alle er vi kjent med hans trimmede tunge og spreke, intelligente lek med språket. Men alle er vi ikke blitt bedt om å synge i samme fart som ham.

Under fredagens konsert hadde han støtte av kor og orkester. Hadde Kristiansund Sinfonietta foran og Kristiansund Operakor bak seg. Og kristiansundsmusikerne måtte forte seg med å venne seg til Sunde-fart.

“At det går an å synge så mange ord på så kort tid?” sier Sunde plutselig og snur seg mot damene i koret.

“Jeg gjør det selv. Men at så mange klarer det på samme tid…” fortsetter han imponert.

For Opera-koret gjorde en sjarmerende forestilling. Etter “oppvarming”, ett par innledende nummer, var det Øystein Sundes tur.

Møtet mellom Sundes ekstreme presisjons-kjøring, og musikerne fra Kristiansund var en opplevelse som varmet. En “Oss-pekailler-på-opplæring-og-ekte-normøringer-imellom” forestilling.

Sunde kaller seg “Pekaill på opplæring”. Hvis han fortsetter i gammel stil, blir han en utmerket Pekaill om en stund. I hvert fall hvis han gir like mye oppmerksomhet til lærerne på Averøy som han i sin tid gjorde til Django Reinhardt. Som ung mann var Sunde privilegert student av gitarhelten.

Det viser seg i mer enn presisjon og perfeksjonisme. Det ser også ut til å ha innvirket på hans forkjærlighet til å spille på mange strenger.

“Skarptromme med skaft”, sier Sunde og henviser til banjoen. Det er igjen tid for noe nytt på scenen i Festiviteten. “Kjekt å ha” er en forestilling av stor variasjon. Og Sunde er underholder av høyt nivå. Et geni.

Sunde bør satse fulltid på komedie, tenkes det. Nei, han må skrive seg inn i de notelinjede historiebøker som en av verdens største gitarister. Og hvor er alle de tjukke verk han bør skrive? Ekspertutredninger av alle disipliner?

Så er man ikke lengre i tvil om at Øystein Sunde kan si det rette når det skulle være. At av alle sine egenskaper, er det kjernekar han er flinkest til.

(Mette Karlsvik, Tidens Krav 14. september 2001)