Deler av søndagens Øystein Sunde-show har nesten gått ut på dato. Verbaljongløren og gitarmesteren fra Skarnes beviser imidlertid at en knallgod fremførelse kan heve resultatet fra pari til parnasset. Publikumsyndlingen Sunde har sin form, sin stil og sine modeller for viser og konsert. De holder mål og han holder koken, med et show som holder stand mot tiden. Fremdeles.

Med vanviddstekster bygget på hverdagens virkelighet, er Øystein Sunde en mester i sette det skjeve fokus på selvfølgeligheter. Han raljerer med tiden og dens trender, med et skarpest blikk på samfunn, verdier og dårskap. Alltid velformulert, samtidig som han evner å formulere lange forløp komprimert og lettfattelig. En mester med ord som aldri trenger å være billig, ondskapsfull, eller slå under beltestedet. Når han oppholder seg der, er det med en Odalsk odør som blir smittende morsom i all sin b(anal) itet.

Av og til snubler han i egne tekster, sporer av fortere enn NSB drømmer om å gjøre, men er lynraskt på sporet igjen, og da i enda større tempo enn før.

Showet er basert på tekster på grensen av det velkjente, ting som sitter på innsiden hos Sunde. Han leker med fremføringen, og har introduksjoner som nok kan kortes inn mer enn bare litt. Morsom er han, spontant eller veloverveid, men det burde vært plass til en vise til før det stengte, eller helst to.

Med sitt superband bak, sine gitarer å leke med i begge hender, blir den musikalske kvaliteten helt utrolig. Det går fort, det er morsomt og det svinger. Av passasjer som krever samtlige tolv fingre, av en-manns-shadow-band-versjoner, av viser som stadig øker på metronomskalaen. Kanskje skal vi også trekke fram multiinstrumentalisten Stian Carstensen, på turbo-banjo, non-stop-trekkspill og visuell fiolin.

Ellers er det Øystein Sundes smittende og ærlige vilje til formidling av et stoff han kan stå for som bærer et show med stoff tett opp til datostemplingen. Det som var enda eldre var faktisk morsomt å høre igjen, usensurert og unplugged! Mye bra, noen longeurer og en finaledel som tok pusten fra oss, og belønnet utøverne med brakapplaus. Skal det værra no’ mer før vi går? Kveldens fineste låt og dummeste spørsmål. Dacapo fra repriselageret til ovasjoner fra salen.

(Martin Haug, Drammens Tidende 4. februar 2001)