Og der er Øystein Sunde (55) tilbake. Litt støl etter en luggete premiere, men blid.

– Stian!

Det er ettermiddag på Dizzie Showteater, og Øystein Sunde roper gjennom den tomme, innrøykte salen. – Da kan du låse etter oss!

Vi går ned de teppebelagte trappene. På veggene henger alle sammen. Dizzie Tunes, Hege Schøyen, der henger Øivind Blunck og Dizzie Tunes. Og Dizzie Tunes igjen.

– Hvor henger du?

– Jeg er vel sammen med Gitarkameratene. Se der, ja. Med skjegg, sier han.

– Se på det, da, hvisker han. Et bilde av fire unge, blide menn med mye hår, glatt hud og brede smil.

– Det er ikke bare jeg som har forandret meg.

Så går vi ut.

Hvis publikum vil, skal Øystein Sunde ha sin arbeidsplass på Dizzie Showteater fram til jul. Hele høsten gjennom. Hvis de vil mer, fortsetter han inn i det nye året. Hver kveld. Etter at han har spist middag med kona Gudrun hjemme på Skarnes, skal han klyve opp i sin Chevrolet Suburban, sette på en CD med Dickie Dick Dickens og kjøre de sju-åtte milene inn til Oslo. Svart sugende asfalt, snøslaps, møtende biler. Inn på teatret, foran speilet, sminke på ansiktet.

– Det er det verste. Sminken.

Hver tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, dobbel på lørdag. Ut på scenen og gjøre det han kan og liker aller best: Spille gitar og levere tekster. Hvis publikum vil.

– Jeg fikk jo…, begynner han. Det er mandag og det er spillefri. Vi er i garderoben. Lyspærer rundt speilene, en vissen blomsterbukett med hilsen på. Sunde sitter rettrygget i en sofa.

– Jeg fikk jo litt på pukkelen fordi jeg ikke kunne tekstene mine på premieren, da, sier han. Jevnt over gode kritikker, men en ting hadde samtlige anmeldere på sin blokk: «Det er når han ikke husker sine egne sangtekster at stemningen synker noen hakk, og når det skjer gang på gang blir det ganske mange hakk av det,» skrev Aftenposten. Og Dagbladet: «På premieren var hovedpersonen selv oppsiktsvekkende ukonsentrert, nesten ikke et nummer gikk uten stopp underveis.»

– Du har jo mye i huet på en sånn premiere. Og så var det et par glipptak tidlig i forestillingen og vanligvis gjør det ikke noe å miste litt tekst. Jeg kommer meg inn igjen og fortsetter. Det er ikke farlig.

– Men denne gangen?

– Av en eller annen grunn så tok det litt tak, altså. Det stoppet opp. Jeg begynte med konsekvensanalyser. Jeg sto der og vurderte å bytte om på rekkefølgen. Og når du begynner å redigere din egen forestilling, mens du holder på, er du ut å kjøre.

– Hadde du en dårlig følelse etterpå?

– Jeg var mest irritert på meg selv. Men som Lillebjørn sa etterpå: «Hvordan hadde fotballkamper vært hvis ingen hadde mista ballen»?

I 1970 slo han gjennom. Munnrapp og munter har han siden sunget og snakket, han har snudd og vrengt på det norske språket, og gjentatt fraser til de er blitt en del av nordmenns dagligtale. Kjekt å ha, for å nevne det beste eksempelet. Og lange, kronglete regler som bare Øystein Sunde kan framføre.

– I den nye forestillingen er det en setning jeg måtte øve litt på. I soga om Harald Jordfreser, sier han og tar en kort kunstpause.

– Og de gamle vikingene kunne ikke regne, bortsett fra en – Gange-Rolv.

Kort pause. Og så fortsetter han, først langsomt, så øker tempoet.

– Han ganga riktignok riktig bare en gang, og det var i svalgangen på kongsgården. Og andre gangen han ganga, så ganga han to ganger to to ganger og fikk fire, og neste gang han ganga to ganger to, ganga han egentlig tre ganger, og fikk…

Han stopper opp.

– Nei, nå ble det ikke helt riktig. Men det er det jeg synes er moro: Å stable ord etter hverandre som har forskjellig betydning, men høres like ut. Jeg elsker sånt. Det er jo forferdelig gøy. Litt konstruert, men skitt au.

– Skriver du lett?

– Det er vanskeligere å skrive nå enn for ti år siden. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er blitt mer kresen med rim og form med åra? At jeg ikke lenger godtar så mange nødrim. Og når jeg får til et grådig fint rim, så er det moro.

– Har du et eksempel?

– Ja. «Åtte kollisjonsputer er nok til å få angst av, det var som å gå en runde med Steffen Tangstad.» Det fant jeg ikke i noen rimordbok.

– Bruker du rimordbok?

– Ja, jeg gjør som Andre Bjerke, jeg bruker rimordbok, sier han. – Det er ikke flaut, det. Jeg har seks-sju utgaver av Jacob Dybwads «Rimordbok» og sparer masse tid. I stedet for å bruke en hel dag på å forsøke å finne et rimord på «sofa», så slår jeg bare opp på «ofa». Nei, der er det ingenting. OK, da må jeg skrive om.

De siste ti åra har Øystein Sunde hatt årsinntekter på flere millioner etter uendelige maratonforestillinger. 223 forestillinger med «Så hatten passer», 245 forestillinger med «Ja takk, begge deler» og et ukjent antall med Gitarkameratene.

– I dette yrket går det opp og ned. Jeg er løsarbeider. Jeg ser ikke lenger inn i framtide enn jeg klarer å kaste en elefant i god bør. At det har gått bra de siste ti åra er et resultat av 30 års innsats, sier han.

– Vi er bare fire millioner mennesker i dette landet, og hvis du har tenkt å overleve som artist, kan du ikke fise av alt kruttet på en gang. Du må strekke pølsa, porsjonere deg ut. TV er livsfarlig. Jørg Fr. Eilertsen sier det: «Husk, det er scenen som er stedet. Platene er bare et visittkort.» Jeg mener det ikke så sterkt, men han har et poeng. Platene gjør deg aktuell. Og du må på TV en gang iblant, så folk ikke glemmer deg. Men det er scenen som er stedet.

– Hvordan merkes det at du har rundet 55 år?

– Jeg merker at jeg må øve mer, blir fortere sliten i armene. Nå har jeg sola i ryggen, men så lenge jeg stort sett ser lyst på livet og synes det er greit å leve, så ser jeg ingen grunn til å la være å gjøre det.

Det er nå han roper på Stian. Vi går ned trappene, han stanser ved bildet av Gitarkameratene. Så står vi utenfor, på fortauet, og der i ettermiddagssola kommer sannelig Per Huseby luntende, den storvokste pianisten.

– Morn du, hilser de hverandre hjertelig og snakker slik gamle kolleger gjerne gjør.

– Hvordan går det med…? spør Huseby og nikker opp mot den store plakaten der Sunde smiler under barten med gitaren over skulderen.

– Fint. Veldig bra. Jeg fikk jo litt på pukkelen fordi jeg glemte tekstene mine, sier Sunde.

– Men det spiller jo ingen rolle, sier Huseby.

– Nei da, sier Sunde.

– Jeg skjønner ikke at de gidder å henge seg opp i det, sier Huseby.

– Nei, sier Sunde. – Som Lillebjørn sa: «Hvordan hadde det vært i en fotballkamp hvis ingen mista ballen?»

– Nei, det er noe med det. Og salget går bra?

– Jeg tror det. Jeg er oppe og går jeg, nå. Full fart. Båten planer.

(Hallgeir Opedal, Dagbladet Magasinet 21. september 2002)