Hatten til Øystein Sunde passer meget godt. Han er i sitt ess på den intime, upretensiøse scenen på Dizzie Showteater, som feirer sitt femårsjubileum ved å slippe Sunde til med et stramt og velregissert show hvor han gjør bare det han kan best, bedrive verbal og musikalsk humor på et meget høyt nivå.

Sunde greier nemlig både å være utfordrende intelligent i sine verbale krumspring og å være bredt folkelig og sjarmerende tiltalende på samme gang. Hans humor bunner i en sann kjærlighet til ordet – til det norske språk. Han vrir og vender på ord, lager nye, gir gamle ny betydning og konstruerer de merkverdigste sammensetninger. Alt i et tempo som gjør at publikum virkelig må henge med i svingene for å få med seg alle poengene. Sunde prater som en foss – enten han forteller om vaskemaskinen sin som spiser sokker, om hvordan man kan bli sin egen bestefar eller om den egne nisjen for sengevætende sydpolfarere. Bare tull altså. Men så intelligent satt sammen og fortalt, at det blir elevert absurd humor. Faktisk rasende festlig. Publikum ler så de griner.

Men det Sunde har i kjeften, det har han i gitaren også. Det er jo liksom musiker han er. Like rask med fingrene på gitarhalsen som han er i leppa. Hoi, hvor det går unna. I country toner og boogie-trøkk. Rent akrobatisk gitarspill. Med Shadows og Beatles og en og annen talking blues. Sunde er ikke bare en dyktig utøvende musiker, han er også en spennende opphavsmann. Han har sansen for den sterke, fengende melodi og hans tekster er gode. Billedrike og poetiske like mye som morsomme.

Det ble gjenhør med noen sikre slagere som «Frøken bibelstripp» og «Du måkke komme her og komme her» og fint gitarspill i låter som «Lumbago boogie» og «Kulingbarsel».

Høyt tempo, høy stemning. De allerede 25 000 som har bestilt billetter, har noe å glede seg til.

(Tor Marcussen, Aftenposten 16. september 1995)